Thursday, June 23, 2011

Garantien

(NEW YORK)
 Ett år? Har ikke hele eksistensen, hver eneste dag etter terrorangrepet vært en ustoppelig minnesmarkering? Et slikt minne som ikke er et minne, fordi det fortsatt er ferskt. Vi hedrer de drepte, de overlevende, de som reddet liv, de som gjorde det de kunne.
Vi kan ikke engang starte med å ta opp spørsmålet om 22. juli har endret oss. Også det er for tidlig.
Selv om kalenderen viser at ett år er gått. Selv om det fysiske rom, planetens baner og skoleferien er like tydelige tegn på at sirkelen er rundet, så er tiden etter 22. juli umulig å regne i vanlig kalendertid. Fordi sorgen har sine egne naturlover å følge, forbi tid og rom.
Dommen har ikke falt, rapporten ikke lagt frem. Mellom linjene, i ansiktstrekkene, i et blikk som har sett noe mer, skinner traumet. Minnesmarkeringen offentligjør igjen et land som fortsatt sørger og som nekter å la seg dirigere av terrorister.

– Slikt kan skje

På ettårsmarkeringen sier Gro Harlem Brundtland noe som ikke vekker håp. Men som er virkelighet i den verden menneskeheten bor i. Landsmoderen snakker om den dagen hun besøkte Utøya for ett år siden.
– For meg stopper det egentlig med de glade ansiktene. Etter det skjedde det ting som er utenkelige, men vi må faktisk forstå at vi er sårbare, slike ting kan skje, sier Gro.
Over atlanterhavet der jeg befinner meg, gjennoppleves 22. juli-marerittet med nettopp disse ordene. Slike ting kan skje. De skjer.

– Det er ofrene som bør huskes

Colorado , 20 juli: En gruppe ubevæpnede mennesker ante fred og ingen fare under premieren av den siste Batman filmen. En mann, bevæpnet til tennnene, gjør tanker til handling. Han går inn i kinosalen og skyter kaldblodig mot dem. Tilbake: 12 drepte og 59 skadde. Flere av dem barn og tenåringer. Hendelsen blir umiddelbart av flere sammenlignet med 22 juli terroren.
Fortsatt er skytingen så fersk at nyhetene er under oppdatering. Mens journalistene samler informasjon om de døde, intervjuer øyevitner og overlevende , kringkastes navn og bilde av den 24 år gamle gjerningsmannen.
– Jeg kan fortelle deg navnet til Virginia Tech-skytteren og hva drapsmannen 22 juli i Norge het. Vi kjenner navnene til Eric Harris og Dylan Klebold fra Columbine-skytingen her i Colorado. Jeg vil ikke at det samme skal skje nå. Det er ofrenes navn som skal huskes og jeg kan ikke annet enn å være åpen og bidra til at min søster huskes ved å fortelle om hennes liv, sa Jordan Ghwei til CNN.
Han er broren til en av de 12 som ble drept under Kino-massakren.

Gjerningsmannen er taus i dag

Samtidig samler pårørende og medborgere seg i Norge, eller i sjømannskirkene utenfor Norge, for å minnes de som døde 22. juli 2011. Trøster med håp. Bandasjerer med kjærlighet. Støtter med medfølelse. Det er fortsatt behov. De 77 døde er dypt savnet, slik vil det alltid være for deres kjære og vi som lærte dem å kjenne. 77 mennesker vi har tatt en nasjonal ed på å aldri glemme.
Denne gangen har vi kunnet samle oss rundt minnene uten at det er en gjerningsmann til stede som kan krenke, fornærme eller ha krav på å be om ordet. Han er taus i dag. 
– Man må akseptere skjebnen for å finne styrke.
Khalid, som befant seg på Utøya 22 juli 2011, forteller at han har opplevd at de overlevende etter 22. juli har vist stor styrke. Han tror det å lære seg å akseptere virkeligheten er viktig for å kunne vise styrke og leve videre. At man aksepterer at man ikke kan gå tilbake i tid og forandre det som har skjedd.
Han er også storebroren til danseren Ismail Haji Ahmed som mistet livet ved Pumpehuset, Utøya. Ett år etter de grufulle hendelsene har Khalid ett ønske for framtida i Norge.
– Det viktigste for meg er at vi kan leve trygt, og at vi respekterer hverandre og lærer av det som har skjedd, sier Khalid.

Gi aldri opp håpet

I Colorado, USA, våkner en ung mor etter skuddskadene hun ble påført i kinomassakren for 2 dager siden. Hun spør etter barnet sitt. Ingen har hjerte til å fortelle moren at 6 åringen hennes ble drept av pistolskudd.
Vi kan ikke garantere at 22 juli aldri vil skje igjen. Gro Harlem Brundtland har rett. Simpelthen på grunn av den verden vi lever i. Men selv om vi er sårbare, kan vi garantere noe annet:
At vi aldri slutter å håpe. 

No comments:

Post a Comment