«Vi deler ønsket om å forstå» Shabana svarte NRK.NO lesere om 22.juli-rettssaken

Shabana Rehman Gaarder er NRK. nos kommentator under rettssaken mot Anders Behring Breivik. I dag svarte hun på spørsmål fra leserne. Les nettmøtet her

Shabana Rehman Gaarder følger saken tett for NRK.no.

FOTO: HELGE CARLSEN / NRK

Shabana Rehman Gaarder kommenterer rettssaken som en representant for en gjennomsnittlig osloborger, og følger saken tett og usensurert fra forskjellige steder.

Les: Shabana Rehman kommenterer 22. juli-rettssaken for NRK

Hun befant seg i Akersgata i Oslo da bomben i Regjeringskvartalet eksploderte, og har mange års erfaring som samfunnsdebattant og skribent.

Les kommentarene hennes her:

• Ingen hevnens time
• Emosjonelt utilregnelig
• Breiviks æresunivers

Skrev om æresdrap

I sin forrige kommentar sammenlignet Gaarder Breiviks angrep med æresdrap, noe mange lesere ville høre mer om.

– Grunnen til at jeg har sett paralleller til æresdrapsanatomien i Breiviks ubegripelige grusomhet og kynisme, er fordi jeg tidligere har forsøkt å sette meg inn i hvordan en far er i stand til drepe sitt barn pga. ærens skyld, forklarte hun

– Jeg tror onde handlinger som mennesker er i stand til å gjøre kan eksistere samtidig med at det handlende mennesket innbiller seg at det er det eneste rette å gjøre. Hva som motiverer dette, selv om det skulle stride mot samfunnets etikk, moral og lover, er til å forstå, selv om handlingen er ubegripelig.

– Ikke kritikk av muslimer

Gaarder diskuterte også holdningene til muslimer i Norge, og påpekte at nordmenn flest ikke har noe mot islam, men antidemokratiske holdninger.

– I slike legitime debatter, for å bruke det ordet, er det helt nødvendig å understreke at det ikke er en forfølgelse av islam og muslimer, men at det i svært mange tilfeller egentlig er en kritikk av totalitarisme, sier hun.

Gaarder mener det er en nødvendig debatt, som handler om undergravingen av individuelle rettigheter.

– Problemet er at etter hvert ser ikke en del nordmenn heller at det er en generell kritikk av totalitarisme og utvikling av intolerante parallellsamfunn dette handler om, og ikke en monoman islam eller muslimkritikk, sier hun.

Ønsker å forstå

Flere lesere ga uttrykk for at det var vanskelig å forholde seg til rettssaken, og leseren «Daniella» følte hun hadde havnet i et moralsk dilemma fordi hun hadde lyst til å overvære rettssaken.

– Det er mange som overhodet ikke ønsket å gi Breivik noe oppmerksomhet eller ble kvalme av det mange var engstelige for at dette kom til å bli. Et mediesirkus rundt drapsmannens planlagte øyeblikk. Men etter snart en uke inn i rettssaken, er mitt inntrykk av at folks oppfatning har endret seg, skrev Gaarder.

Hun mener det nå handler mer om å komme seg gjennom rettssaken i fellesskap.

– 22 juli rammet oss alle. Og det at du har et ønske om å følge noe som rammet oss så brutalt, er ikke noe umoralsk. Det skal også sies at alle grusomme forbrytelser tiltrekker oppmerksomhet. Men det at vi kjenner etter og spør oss selv hvorfor er uansett noe som er riktig tenkt i en situasjon der man føler at man står overfor et moralsk dilemma. Ønsket om å forstå er noe du deler med de fleste av dine medborgere, skrev hun.

Det har vært stor pågang for å komme inn i Oslo tingrett.

FOTO: PAAL WERGELAND / NRK

Her kan du lese alle svarene fra nettmøtet med Shabana Rehman Gaarder: 

Kommentar fra Espen kl. 13.48

Shabana! Eksisterer ondskapen som sådan, eller er det kun onde handlinger utøvd av syke sinn? Har selv landet på det siste. Forenkler min verden, kanskje til det naive; jeg forstår sykdom, ikke ondskap. Noen tanker? (aner ikke hvilken type spørsmål du er ute etter)

Shabana Rehman Gaarder kl. 13.48

Espen: tenker på mange måter som deg. Har tidligere skrevet om udyret i kulturen. Om det som bor i menneskesinnet. Og som ikke bør være oss fremmed. Det er det vi skal være på vakt mot. Grunnen til at jeg f.eks. har sett paralleller til æresdraps anatomien i Breiviks ubegripelse grusomhet og kynisme, er fordi jeg tidligere har forsøkt å sette meg inn i hvordan en far er i stand til drepe sitt barn pga. ærens skyld. Et system hvor man egentlig har et valg, om man velger å følge sin egen samvittighet, men likevel ikke makter fordi man føler sin familie/stamme/slekt så sterkt truet. Leser du min siste kommentar om Breiviks æresunivers så forsøker jeg å si noe om dette. Jeg tror onde handlinger som mennesker er i stand til å gjøre kan eksistere samtidig med at det handlende mennesket innbiller seg at det er det eneste rette å gjøre. Hva som motiverer dette, selv om det skulle stride mot samfunnets etikk, moral og lover, er til å forstå, selv om handlingen er ubegripelig.

Kommentar fra Freddy kl. 14.01

Til Shabana: Du sa en gang noe innsiktsfullt – at nordmenn flest ikke er mot islam, men totalitarisme. Har du en følelse av hvor mange muslimer som forstår dette – og hvor mange muslimer som forsøker å bekjempe totalitære tanker i muslimske miljøer?

Shabana Rehman Gaarder kl. 14.01

Til Freddy: Takk for at du bringer opp dette. I et samfunn hvor det fortsatt er for få uavhengige individer fra alle leire som diskuterer, har jeg ofte hatt inntrykk av at muslimske talspersoner som snakker på vegne av grupper, eller muslims ungdom har trodd at all religionskritikk der også islam er nevnt handler om kritikk av muslimer/islam fordi nordmenn egentlig ikke liker muslimer i det hele tatt. I slike legitime debatter, for å bruke det ordet, er det helt nødvendig å understreke at det ikke er en forfølgelse av islam og muslimer, men det i svært mange tilfeller egentlig er en kritikk av totalitarisme. Kritikk av antidemokratiske holdninger, og sist men ikke minst helt nødvendig debatt om undergravingen av individets rettigheter i et demokratisk samfunn. Problemet er at etter hvert ser ikke en del nordmenn heller at det er en generell kritikk av totalitarisme og utvikling av intolerante parallellsamfunn dette handler om og ikke en monoman islam eller muslimkritikk.

Kommentar fra Bjørn kl. 14.11

Hei Shabana, tror du det blir vanskeligere å diskutere spørsmål omkring religion og dens konsekvenser i samfunnet etter Breiviks radikale ondskap?

Shabana Rehman Gaarder kl. 14.11

Hei Bjørn: jeg tror det blir enda lettere. Det som er den vanskelige øvelsen er å være oppmerksomme hele tiden for å gjenkjenne og skille mellom hva som er menneskefiendtlig og hva som er menneskevennlig tilnærming. I noen tilfeller skal vi være kompromissløse, hardt konfronterende debattantenter, men hele tiden uten å miste kontakten med det humane i mennesket. Jeg oppfordrer alle til å etterstrebe dette uansett hvor langt til høyre eller venstre de står. Politisk omsorg selv for de vi er rasende uenige med.

Kommentar fra Jon kl. 14.18

Hei Shabana, synes du har skrevet noen fine innlegg om saken. Hva ville du si til de som er enige i breivik sitt verdenssyn, at muslimer/innvandrere kommer for å "overta" Norge? Hvordan føles det å være objekt for en sånn mistenkeliggjøring

Shabana Rehman Gaarder kl. 14.18

Hei Jon, hvordan føles det for nordmenn å være objekt for en som har gitt seg selv mandat til å ta livet av forsvarsløse unge landsmenn på vegne av det norske folk? Kjenner du på den følelsen, har du også svaret mitt. Dette tankegodset er et angrep på menneskeheten, det å være menneske, at han kaller fienden muslimer rammer meg verken mer eller mindre enn det hans ekstreme og voldelige fortolkninger har sagt om og mistenkligjort nordmenn. Når dette er sagt, tror jeg det er viktig for vårt samfunn at vi tar en utdypende diskusjon, ikke partipolitisk om demografi. Folk er opptatt av dette, og verden er i en konstant demografisk endring. Hvis man tenker menneskefiendtlig /rasistisk er dette mat for voldelige ekstremister, hvis man tenker individualistisk og humant er dette en naturlig prosess, men psykologisk, der enkelte står i dag, tror jeg ikke denne diskusjonen er uproblematisk.

Kommentar fra Lars kl. 14.30

Shabana. Jeg forstår sammenligningen din. Men er det ikke en stor forskjell på æresdrap og Breiviks ugjerninger? Faren som dreper sitt barn får jo støtte og gjenoppretter æren blant "stammemedlemmer", mens Breivik ikke kan regne med å få mye anerkjennelse, selv ikke blant egne meningsfeller.

Shabana Rehman Gaarder kl. 14.30

Hei Lars, det er den psykiske likheten jeg snakker om. Hos Breiviks "innbilte norske folk", som han en dag vil få anerkjennelse og ære fra. Likheten er nettopp dette, frykten for utslettelse, frykten for at du skal miste din familie, din stamme, din ære, din beskyttelse. Og dette er satt i system for å få et menneske til å tenke seg inn i drapets retorikk. Jeg har fulgt kampen mot æresdrap i mange år. Og for å bekjempe at æresdrap skjer må vi også forstå hvordan gjerningsmennene tenker. De har en "rasjonell" forklaring, som ikke er det samme som å akseptere, men forstå tankegodset slik at vi kan kvitte oss med det. Hvordan har Breivik tenkt? Det er det min artikkel handler om, de indre parallellene kan sees som en tilleggs dimensjon.

Kommentar fra Anne kl. 14.44

Jeg merker at Shabane fjerner frykten hos meg. Hun skriver mye av det jeg tenker, men ikke tør si hjemme i Norge. Jeg er etter opphold i Utlandet blitt i tvil hva ytringsfrihet, og åpenhet er hjemme. Er den misforstått Shabana? Jeg er aldri engstelig når jeg ytrer meg utenfor mitt hjemland. Hvordan forklarer du den?

Shabana Rehman Gaarder kl. 14.44

Hei Anne, vi er mange som jobber med å fjerne tvil omkring hva ytringsfrihet og åpenhet skal være. Demokrati er ikke noe som er gitt. Heller ikke tillit. Det at du opplever at du kan ytre deg friere utenfor Norge, enn hjemme i Norge, tror jeg er kjempeviktig å lytte til. Vi må snakke åpent, usensurert om hva det er du ikke kan si i Norge, hvorfor er det slik at du blir engstelig for å si det? Kritikk må vi alle tåle. Også å bli kalt ting som vi ikke er. Vi kan alltids forsvare oss tilbake mot slikt med ord. Men er det noe annet? Hva blir du redd for? Om det du er redd for ikke hører hjemme i et åpent demokrati, om det er det som gjør at du ikke føler deg hjemme er det en felles bekymring. Ikke noe som tilhører en bestemt gruppe.

Kommentar fra lurer kl. 14.52

til Shabana: Hva er din mening til at Norges hovedstad i løpet av 20–30 vil ha overtall av ikke etnisk norske? Hva vil skje med norsk kultur når vi ikke engang er i overtall i vår egen hovedstad?

Shabana Rehman Gaarder kl. 14.52

Hei Lurer, jeg har ingen sterke meninger om det, det betyr bare at også Oslo er på vei til å bli et kosmopolitisk by som alle andre storbyer. Hvis vi har en retorikk om denne statistikken, om demografiske endringer i vår tid, som beveger seg inn på etnisitet og hudfarger, som handler om at en gruppe er i ferd med å bli "etnisk renset" er vi i inne i en destruktiv retorikk der vold vil avle vold. Spørsmålet er: hva er det man egentlig frykter om det skulle vise seg at Oslos demografiske bilde endrer seg over tid, at flere nordmenn har innvandrerbakgrunn, slik f.eks. amerikansk demografi har endret seg. Jeg er sikker på at det man egentlig frykter her, hvis ikke raseteorier legges til grunn, egentlig er det samme som vi alle i fredelige, demokratiske samfunn ikke ønsker. Ekstremisme, fanatisme, mangel på likestilling, religiøs og etnisk mobbing, intolerante parallellsamfunn, kriminalitet bare for å nevne noe. Om det er det å bevare norsk språk og kultur, så er det en misforståelse å tro at mangfold betyr å ikke ta hensyn til at norsk språk og kulturelle referanser forsvinner. Mangfold betyr nettopp det, at også det norske skal bevares, og i en norsk stat, skal selvsagt det være det som vi skal samles om. Jeg har ingen ferdigtygde tanker om dette, dette er noe jeg umiddelbart føler om dette spørsmålet

Kommentar fra Lukas kl. 14.57

Shabana. Er du kvalifisert til å uttale deg om psykiske likheter mellom Breivik og dem som utfører æresdrap?

Shabana Rehman Gaarder kl. 14.57

Hei Lukas, godt spørsmål, jeg er kvalifisert til å tenke fritt, det er min tilnærming. Hvorfor da akkurat denne parallellen som æresdrapets anatomi? Jeg understreker jeg ikke har gitt noen diagnose her, jeg har sagt at jeg ser paralleller, i den voldsdebatten jeg har fulgt i mer enn ti år. Nettopp det ubegripelige i at noen kan drepe en i sin egen familie av frykt for selvutslettelse, en innbilt selvutslettelse, eller en reell. Det er ikke interessant om en er kvalifisert eller ikke. Spørsmålet er stilt, eksemplene vist. Å forstå er noe vi skal gjøre sammen.

Kommentar fra Daniella kl. 15.08

Jeg har fulgt med på rettssaken siden den begynte, jeg klarer rett og slett ikke å la være. Er det riktig av meg å dra i morgen å sitte i salen? Jeg føler det er et moralsk dilemma. Jeg er ikke pårørende etter 22. juli annet enn at jeg er norsk og ønsker å forstå hva det er som har gjort at Breivik har blitt som han har blitt.

Shabana Rehman Gaarder kl. 15.08

Hei Daniella, jeg kan forstå at spørsmålet om moralsk dilemma kommer opp. Bare det at du stiller deg selv det spørsmålet mener jeg fristiller deg:) Du har samvittighet. Det er mange som overhodet ikke ønsket å gi Breivik noe oppmerksomhet eller ble kvalme av det mange var engstelige for at dette kom til å bli. Et mediesirkus rundt drapsmannens planlagte øyeblikk. Men etter snart en uke inn i rettssaken, er mitt inntrykk av at folks oppfatning har endret seg. Det er ikke Breivik, men de 77 døde, om det som rammet nasjonen, om det å komme oss gjennom dette her som en samlet, stolt fellesskap. 22 juli rammet oss alle. Og det at du har et ønske om å følge noe som rammet oss så brutalt er ikke noe umoralsk. Det skal også sies at alle grusomme forbrytelser tiltrekker oppmerksomhet. Selvsagt også medienes. Måtte det være pga. vær dødsangst eller "fascinasjon" kan jeg ikke gå inn i. Men det at vi kjenner etter og spør oss selv hvorfor er uansett noe som er riktig tenkt i en situasjon der man føler at man står overfor et moralsk dilemma. Ønsket om å forstå er noe du deler med de fleste av dine medborgere.

Kommentar fra Gunda kl. 15.22

Kjære Shabana, hva tenker du om at kanskje mulla Krekar skal vitne i saken????

Shabana Rehman Gaarder kl. 15.22

Hei Gunda, jeg lurer mer på Mulla Krekars reaksjon på at jeg skal kommentere for NRK at han skal vitne :-) Fra spøk til alvor, jeg har skrevet noe om forsvarets strategi i min første kommentar: ingen hevnens time. Men akkurat nå virker deg mer som en rekke personer fra den polariserte debatten om fanatisme, terror, og religion er blitt kalt inn for å finne ut hvor tilregnelig Breivik er. Om han har usynlige venner som har fortalt han det meste av det han tror på, eller ikke.? Jeg har ellers ingen umiddelbar motstand mot at Krekar er blitt kalt inn som vitne. Han representerer ikke muslimer i Norge, heller ikke tankegodset til Krekar. Det er ideologen, den miltante islamisten, shariatilhengeren Krekar som er kalt inn, vil jeg tro. Og vi skal ikke se bort ifra at til og med Krekar kan "korrigere" Breiviks virkelighetsoppfatning selv om vi ikke kommer til å like det han sier. Dette er veldig åpent nå tenker jeg.

Tilfellet Breivik

Breiviks blodige identitetsprosjekt kunne ikke vært gjennomført i et homogent samfunn. Han har satt sammen sin ideologi, sin virtuelle drapstrening, sine kostymer, til og med sin kristne tro, fra så mange kulturer og tider, at bare det gjør hans forklaring til en pluralistisk suppe. Paradoksalt nok.

Gud svarer ikke. Men mennesket har svart Breivik. Han skjønner det ikke. Han forventet lynsjing. Han forventet å se det han ser i sin innbilte krig.

Breivik har ikke tenkt. Han har trodd. Som om smerten inni ham er større enn fornuften, som om blod og vold er det som kan bekrefte hans indre.

Som han selv sa: Jeg levde allerede i et helvete, så det spiller ingen rolle om jeg er i fengsel eller om jeg er død.

Han forestilte seg martyrdøden, men dødsønsket ligner mer på en slags utvidet selvskading.

I løpet av denne uken har jeg mer enn en gang fått reaksjoner fra folk som verken kan rettskrivning eller vet å begrense sine innlegg, for å si det mildt.

De spør: Hvorfor psykoanalyserer vi ikke militante islamister da? Hvorfor skal vi ikke granske mulla Krekars psyke da? I dag spurte Breivik om akkurat det samme i retten. 


Tidsmaskin


Breivik har skrevet seg selv inn i en glorifisert korsfarerhistorie, som handler om å kjempe for sitt folk, for kristent herredømme og om å fordrive muslimer fra helliggjort territorium.

Han er ikke en fotsoldat fra fremtiden. Han er en som lever i en fortid, både med sitt språk, sin militære inspirasjon og sin brutale krigsretorikk.

Det er som om han skulle ha reist i en tidsmaskin, der han bruker fortiden til å beskrive en kommende innbilt krig. 

Han bedriver skrekkpropaganda han har lest terrorister bruke og gjennomføre. Dette forteller han om på en mekanisk og fastlåst måte.

Det kan synes som om Breivik ikke eksisterer. Som om det ikke er noen hjemme i hodet hans. Og denne tomheten har han ikke sluppet verken aktoratet eller forsvaret inn i.

Kanskje er den for vond å erkjenne for ham. Hans tomhet vil bare komme frem når hans blodige identitetsprosjekt faller fra hverandre. Muligens vil det skje i fengselet, i løpet av disse 10 ukene, eller kanskje aldri.

Internett som læremester

Fotsoldat, profet, korsfarer. All hans kunnskap er virtuell og digital. Breiviks virkelige liv og erfaringsverden har ikke kommet frem den første uken rettssaken har vart. Den virker helt uinteressant for ham.

Han er det digitale, mekaniske, kyniske, virtuelle mennesket, som med de verste hensikter har brukt internett som sin læremester, og nærmest blitt programmert. Til en robot. Til en terminator.

Derfor fremstår han som et tomt menneske i retten, uten noe glede, uten noe kjærlighet og uten et «selv».

På leting etter alt dette fant han en religiøs krig som ikke lenger eksisterer, men som ga ham hans lenge etterlengtede indre liv. Med destruktiv sprengkraft. 


Hvor står vi etter en uke med 22. juli-rettssaken? 


Nå har vi hørt den tiltaltes forklaring i 5 sammenhengende dager. Hvordan han med egne ord forklarer det ubegripelige.

Og som ventet fortsatte hans terror, nå gjennom ord i rettssal 250. 


Han drepte med vitende og vilje, og han angrer ikke. Han forklarer seg villig og ivrig. Han blir emosjonell på helt andre impulser enn mennesker med et normalt følelsesliv og empati blir.

Vi står stødig som et tappert folk, rammet på den verste tenkelige måten.

Vi har på en verdig måte kommet oss gjennom Breiviks helvete, og stilt oss bak rettsstatens prinsipp om individets rettigheter. Forbryterens rettigheter.

Det skal vi være stolte av. At ingen lynsjestemning har herjet. 

Han kommer til å oppleve straff, enten det blir fengsel eller tvungen psykiatrisk behandling.

Men hva hjelper det? Om vi konkluderer med at det var ren ondskap, om han er et monster, eller bare en klinisk gal mann, vil ikke gi oss noen ting. 


En naturkatastrofe

Det er som en av ofrene sa. Det var som å bli truffet av en tsunami. En naturkatastrofe.

Uendelig trist, men det vekker ikke hat. Det vekker ikke det Breivik håpet på.

Han later til å ha liten virkelighetskontakt. Det sterkeste eksempelet på det, er at han gjentatte ganger sier at når han gjennomførte sine henrettelser, så oppførte ikke ofrene seg som han forventet.

Det var ikke som på på film eller i tv-serier, sier han, uten å fortrekke en mine. Hans referanser er fiksjon. Samtidig sier han gang på gang: Jeg vil jo ikke havne på galehus.

Det er mer engasjement i måten han sier dette på enn i det meste annet han har forklart seg om de siste 5 dagene.

Hans kamp for å bli tatt på alvor, er en kamp på liv og død.

Shabana Rehman Gaarder kommenterer 22. juli-rettssaken for NRK.NO

Berntsen, het han

Tapre pårørende og ungdommer satt i salen og hørte på Breiviks forklaring i retten i dag.

Gjerningsmannen satt og fortalte detaljert, omtrent uten avbrytelser. Det var en verdig stillhet i rommet. Av respekt for de døde.

Et taust skrik kjentes likevel i hele nervesystemet, da Breivik ikke kom på navnet til sitt første skuddoffer. Aktor Bejer Engh svarte, med det som opplevdes som et ildfarget vått blikk, men rolig stemme: «Berntsen, het han». 

Den største trusselen

Det skjedde noe da hun sa det. Ingen teknisk omtale eller forsøk på forretningsmessig tale kunne krenke ofrenes menneskelighet etter denne setningen.

Berntsen, het han.

Han som døde først, han ble valgt først fordi gjerningsmannen anså politimannen Trond Berntsen som den største trusselen. Engh lot ikke Breivik gå videre uten å huske navnet hans.

Og vi visste hva som kom nå.

En så tilsynelatende følelsesløs forklaring av 69 drap rystet oss sterkt, men de røde øynene til aktor, hennes ro og direkthet, i møte med en forklaring som skar seg inn i hjertene, gjorde oss sterkere, selv om sorgen og smerten veltet opp.

Det som kunne blitt en teknisk gjennomgang av hendelsesforløpet den skjebnesvangre timen på Utøya, ble stoppet av hvert eneste offers navn, som steg opp i minnet vårt. De menneskene de var. De ansiktene vi ble kjent med. 

Ungdommen som hadde funnet et felleskap. Gnisten til unge mennesker som brukte sommerferien til solidaritet.

De ble levende for oss, med setningen: «Berntsen, het han.»

Ikke lenger et tall i rekken

Nå skal de døde og de skadde personliggjøres igjen, de er ikke lenger et tall i rekken eller Breiviks «mål». Han har sittet i retten i dag og fått forklare seg fritt om fraværet av egne følelser. Og brukt ord om de døde, knyttet til sin virtuelle krig, og rystet en hel verden med sin språkbruk.

I sitt hode erklærte han krig mot hele det norske samfunnet. Han delte dem inn i kategorier, ga seg selv et mandat, og la opp den dødelige strategien.

Anders Behring Breivik må være det mest ensomme mennesket på planeten i dag. Ensom, men ikke alene. Breivik var omringet av den norske rettstaten. Han var beskyttet av den norske rettstaten.

Ingen raseri

Det var ingen som ga ham sitt raseri. Ingen viste drapsmannen den bekreftelsen han ser ut til å forvente. Hatet han har sett for seg.

Han ble spurt hvorfor han bruker så teknisk språk, og får snakke fritt om at det ikke er mulig for ham å bruke et normalt språk om forbrytelsen sin. Jeg beskytter meg selv, tillater han seg å si. 

Det var varslet at dagen i dag skulle bli tøff, ingen kan likevel forberede seg på noe slikt. Garvede journalister som har dekket kriminalitet i flere tiår, forteller at de ikke har sett noe lignende.

Og det er i denne retten, som beskytter rettighetene til mennesket Breivik, at han skal stilles til ansvar for hvert eneste drap.

Shabana Rehman Gaarder kommenterer 22. juli-rettssaken

En kjærlighetsmur mot bestialiteten

Gjerningsmannen har ikke fått noen talerstol. Breivik følte seg aldri som en del av samfunnet, og med det han gjorde og det han står for, har han meldt seg ut for alltid.

Men terroren hans fortsatte i sal 250 denne torsdagen. Verbalt klarte Breivik å vekke mer frykt og avsky torsdag, enn tidligere i rettssaken.

Nøkternt og forretningsmessig gjorde han rede for hvilke navngitte personer han planla å drepe, men ikke fikk tatt, hvilke mål han vill sprenge, men ikke fikk sprengt, av mer eller mindre praktiske årsaker.

De ellers så fattede journalistene som dekket dette torsdag, var tydelig rystet og ute av balanse etter å ha hørt at de selv var så direkte mål for Breiviks terrorplaner. Og de vet at det er en mann med gjennomføringsevne.

Breivik er fortsatt i stand til å vekke frykt. Torsdag ble det for første gang etter at rettssaken startet, sagt av en av advokatene. Denne mannen er farlig. 

Må se uhyret i menneskenaturen i øynene

Denne mannen, som vi ikke fatter er vokst opp midt iblant oss i Oslo, viser ikke bare en bunnløs mangel på empati når han går til angrep.

I retten torsdag viste han også den totale hensynsløshet overfor skadde, pårørende og andre som ble rammet av terrorangrepet hans, og fikk sårene sine revet opp på nytt.

Vi er beskyttet mot Breiviks fysiske terror nå. Men ikke mot de terroriserende ordene hans, så lenge han får forklare seg i retten. Hva skal vi gjøre for å verne oss mot dem?

Vi må ikke vike blikket, vi må se uhyret i menneskenaturen i øynene. At Breivik legger fram alt i en tilsynelatende rasjonell og forretningsmessig stil, gjør det hele mer uhyrlig. 

Grusomme, men nødvendige detaljer

Denne verbale terroren skal ikke lamme nasjonens oppgjør med massedrapsmannen. Vi skal nå, med våre tårer, med våre opprevne sår, samle all vår tapperhet, samle alle våre krefter og la retten få gå sin gang, med sine grusomme, men nødvendige detaljer.

Det blir verre på fredag sies det, men det er dessverre ikke sikkert det blir den verste dagen. Vi må forberede oss på mer. Vi må forberede oss på vitneavhørene og på obduksjonsrapportene, bare for å nevne noe.

Vi må stole på kjærligheten som ligger i landets ryggmargsrefleks når katastrofen rammer. 

Dere er heltene

Når obduksjonsrapportene på de 77 drepte legges fram i rettssalen, kommer vi kanskje til å lage et nytt rosehav, denne gangen rundt Oslo tinghus. Som en kjærlighetsmur mot bestialiteten. Som en omfavnelse med varme roser. Det skal skje i mai. Den måneden vi skal feire landets uavhengighetsdag, 17 mai.

Mai blir en smertefull måned i rettssalen, men vi skal vi stå sammen. Vi skal gjøre dette. Vi skal gjennom dette.

Kjære dere som ble direkte rammet den 22. Juli, og som under Breiviks forklaring torsdag fikk sårene revet opp igjen: Vi tenker på dere. Og vi skal være med dere helt til sårene gror, for det skal de. Det står en mann i rettssalen, tydelig blendet av sin egen heroisme. Men det er dere som er heltene. Det ser hele verden.

Jeg fikk dette diktet av en anonym innsender, og vil dele det med dere.

En ganger 77

Vi gråter igjen
Høyt og ute av takt
inne i oss
Smell og skarpe skudd
høres svakt
i fra det som var

Vi gråter igjen
av det lavmælte
og ufattelige
9 måneder
smadret
På første dag

Vi gråter igjen
For våren
ble tatt fra oss

Vi gråter igjen
Vi gråter for dere

Shabana Rehman kommenterer 22.juli-rettssaken for NRK.NO

Breiviks æresunivers

Skal vi forsøke å forstå hvordan Breivik tenker? Folk flest sier nei. Samtidig sier alle at dette må aldri skje igjen. Og skal vi forhindre det, kan det kanskje være nødvendig å se verden fra hans hode innimellom i denne prosessen. Bare på den måten kan vi gjenkjenne nye Breiviker og bekjempe dette tankegodset

Han drepte sine egne. Like ufattelig som at fedre dreper sine døtre i tusentall på verdensbasis, i ærens navn.

Akkurat som vi ikke kan fatte at en far dreper sin datter, er det ubegripelig at en ung nordmann dreper sine unge uskyldige medborgere.

Æresdrapets anatomi

I min leting etter hva som motiverte Breivik, har jeg oppdaget paralleller til æresdrapets anatomi. Æresdrap innebærer blant annet det ubegripelige at en far henretter sin egen datter. I frykt for familiens sosiale død, som følge av dommen fra fellesskapet.

Faren gir seg selv mandat til å drepe. Når han dreper sin «ulydige» datter, som han tror truer hele slektens sosiale eksistens, ved å ta æren fra familien, er han hellig overbevist om at han gjør det eneste rette.

Da viker empatien, selv hos en far, overfor sitt eget barn. Ufattelig. Og da fremstår faren i retten like uanfektet som Breivik gjorde, da alle navnene på hans ofre ble lest opp.

Derfor kan også den følelsesløsheten hos Breivik, som av psykiatere blir begrunnet med hans narsissisme, ha en ekstra og annen dimensjon.

Æresdrapets mekanisme. Og frykten for utslettelse, hvis vi skal legge det Breivik selv sier om sine motiver til grunn. Hans folks utslettelse.

Hvis noen forteller deg at din etniske gruppe er utsatt for en systematisk utrenskning. At myndighetene og pressen er med på dette. At det er en bestemt fremmed religion og en statsmakt som er ute etter deg. Og du finner flere klare tegn for det i virkeligheten, da er du, hvis du har anlegg for det, i gang, og på vei mot drapets retorikk.

For som Breivik selv spurte I retten: Hvis alt dette er sant, hvorfor er det jeg har gjort ulovlig?

Paranoid univers

Æresdrapsmannen følger lover han mener er hevet over samfunnets juss og etikk. En slik person vil ikke anerkjenne domstolen.

Hensikten er så opphøyet at den helliger alle midler. I et paranoid hode. I dette fordreide universet, påberoper Breivik seg nødrett.

Han sier at norske kvinner som ligger med muslimer eller andre ikke-europeere kan drepes. De er forrædere og en skamplett i Breiviks æresunivers. De fornærmer hans innbilte folks ære.

Selv om mange er lettet over at det ikke var militante islamister som sto bak 22. juli, så er vi like fullt sjokkert over at det var en nordmann, en av våre egne, som skjøt sine egne unge landsmenn.

Breivik viste til «lasermannen» i Malmö, som skjøt mot innvandrere.

Men det Breivik gjorde på Utøya, ligner mer på det faren til svensk-kurdiske Fadime Sahindal gjorde i Stockholm.

Han skjøt sin egen unge datter i ansiktet. Og fortrakk ikke en mine I retten.

Det demokratiske samfunnet fordømmer Fadimes far, men han vet at han har sympatisører. Det er Breivik overbevist om at han også har.

Shabana Rehman Gaarder kommenterer rettssaken mot Anders Behring Breivik for NRK.no

Emosjonelt utilregnelig

Å kalle Breiviks følelsesløse ansikt for iskaldt, ville være å gi ham en følelse i møte med tiltalen. Følelser viste han ikke.

Oslo sentrum, tidlig morgen, dag én for rettssaken mot Anders Behring Breivik: 150 meter fra Oslo tinghus stopper bilen jeg sitter i for rødt lys.

Det er da jeg rett ved krysset får øye på en 6 år gammel gutt. Han snubler og faller med ansiktet rett ned, mens kneet treffer bakken så jeg kan høre det.

Jeg legger hånden instinktivt på sikkerhetsbeltet og skal til å hoppe ut, da jeg ser et annet barn komme løpende til. Dette barnet løfter opp 6-åringen og gir ham en klem, holder lenge rundt ham i en varm omfavnelse og går videre med ham nedover gaten med armen tett rundt skulderen hans.

6-åringen halter, tar imot trøsten og lar seg dra med. Med skolesekkene på ryggen forsvinner de rundt hjørnet.

Ingenting er endret

Nettopp i dag er denne scenen i Oslo sentrum så sterk at jeg kjenner det brister.

Selvfølgelig er det vanvittig provoserende at han som forårsaket et helvete for så mange mennesker 22 juli, fremstår i retten pent antrukket uten å ha fått et eneste hår krummet på sitt hode. 

Han sitter der og mener nøyaktig det samme som han gjorde før 22 juli. Ingenting er endret.

Å kalle Breiviks følelsesløse ansikt for iskaldt, ville være å gi ham en følelse i møte med tiltalen. Følelser viste han ikke.

Har vi med en person å gjøre helt uten følelser? Nei, for hele verden holdt pusten da det likegyldige ansiktet brast i tårer.

Breivik lot tårer falle, underleppen skalv og sterke følelser forvrengte ansiktet hans til å ligne på et menneske som led.

Breiviks tårer kom ikke plutselig ut av det blå. Det bildet som utløste hans gråt var en video, en ekstrem dystopisk, menneskefiendtlig oppramsing av folkegrupper pakket med en hatretorikk basert på demografi.

Ga seg selv tillatelse til å drepe

Kort oppsummert: Fødselsraten i Europa synker. Muslimraten øker. I Breiviks virkelighetsbilde var en monoman repetering av denne informasjonen det som blant annet gjorde at han ga seg selv tillatelse til å drepe sine egne landsmenn. Bombe oss. Og skyte uskyldige forsvarsløse tenåringer.

Det var denne videoen som påtalemyndigheten, etter nøye vurdering, valgte å vise som en del av sitt åpningsforedrag. Breivik gråt over sitt eget offer for den store saken, og ble sentimental.

Var vi vitne til en mann som gråt over noe i hans øyne sakralt? Breiviks sentimentale øyeblikk kan også ha handlet om at det var det første øyeblikket i rettssaken hvor han fikk delt sin visjon med flere. For en mann som har sittet isolert så lenge, var dette dråpen.

Kanskje vil han briste igjen, når han får flere slike øyeblikk etter hvert som rettssaken vil dreie seg mer om hans ideologi.

Ja, Breivik viste i retten mandag at han besitter sterke følelser, men han følte ikke det på samme sted som alle oss andre. Hans sterke følelser ble nemlig på samme tid et bevis på hans manglende empati.

Breivik viste i retten at han er emosjonelt utilregnelig.

Det var noe fiksjonsaktig over hele scenen og Breiviks opptreden, bortsett fra da ofrene som ikke befant seg i noens fiksjon, men i virkeligheten, og det de ble utsatt for ble lagt frem.

Skal møte barnet i Breivik

I dag fikk vi vite hvor de ble funnet. Hvem de var sammen med da de døde. Vi fikk lagt frem den brutale runden til gjerningsmannen, tegnet ut på grafiske kart over Oslo sentrum og Utøya. Vi fikk høre skuddene som drepte. Smerten og sorgen over hva disse menneskene ble utsatt stoppet alle tanker.

I rettssal 250 var det ingen minnestund, ingen rosetog med folk som løp ut og fylte gatene med tårer, blomster og bilder, ingen kjærlighetseremonier. I dag sto vi overfor ofrene uten noe av dette.

Det var en nøktern klinisk beskrivelse, en anatomisk beskrivelse av de fatale møtene mellom gjerningsmann og de som ble drept. Det gjør det hele enda vanskeligere å holde ut.

Likevel, solglitrende bilde av den hjerteformede Utøya og kjærlighetstiens navn på det grafiske kartet var som en stilk som holdt oss i kontakt med rosenes varme.

Det føltes som om de 77 døde var til stede i rettssal 250, og det er på grunn av dem vi som nasjon skal gjennom denne rettssaken.

Vi skal vite nøyaktig hva som skjedde hver og en av dem, hva som forårsaket dette og hvordan gjenkjenne det som førte til at så mange liv kunne gå tapt.

Tirsdag starter gjerningsmannens forklaring. Breiviks forklaring er også en del av bevismaterialet.

Barnet tidlig mandag morgen i Oslo sentrum viste medfølelse, instinktivt. Vi skal etter hvert møte barnet Breivik i denne rettssaken.

Shabana Rehman Gaarder kommenterer 22. juli-rettssaken for NRK.NO 

Ingen hevnens time

Er det overhodet lov å snakke om hevn i en rettsstat hvor det gylne prinsipp er å fjerne hevnmotivet for straff? 

Dette er prinsippet, men hva med våre følelser?

Om vi skulle føle hevn, så vil vi aldri få utløp for den i denne saken. Den straffen de aller fleste ønsker for Breivik, er den samme straffen han selv ønsker nå.

De fleste av oss ønsker at han skal erklæres tilregnelig. Det er det samme som han selv ønsker. Så hva slags oppgjør kan vi få da, annet enn en mer brutal, detaljert gjentagelse av grusomhetene?

Vi ønsker å se hans indre lidelse, en plaget samvittighet. Det er det hittil ingenting som tyder på at vi får se.

Vi kommer til å møte en mann uten anger. Men ikke uten et snev av frykt.

Breiviks selvbilde på spill

Han er redd for at han ikke får framstå som en ideologisk kommandør. Han har sett frem til dette store øyeblikket, der han kan få formidlet sitt tankegods til hele verden.

Det er dette som står på spill for Breivik.

Han er ikke opptatt av det han skal bli stilt til ansvar for, for de meningsløse drapene på 77 mennesker.

Det kan føles krenkende at han ikke er opptatt av vår smerte, men vi må aldri la ham avlede oppmerksomheten ved å gjøre dette til et ideologisk anliggende, da har han oss.

Den siste sakkyndige rapporten fastslår at han har psykopatiske trekk. Det gir ham også evnen til å fange folk i sitt eget tankespinn. Derfor har de som vokter ham i fengselet fått beskjed om å ikke snakke sak eller ideologi med ham. Noe Breivik visstnok prøver på hele tiden.

Den eneste måten vi kan ramme Breivik på, er å ugyldiggjøre ideologien hans.

Hvis vi mobiliserer et hat til ideologien hans, lykkes han med å dreie oppmerksomheten vekk fra det han egentlig står for. Reinspikka kriminalitet. Det eneste problemet ved å bruke ordet kriminalitet, er at forbrytelsen er så vanvittig omfattende at ordet nærmest er for lite.

Er det derfor vi kaller det terror? Når vi kaller det terror, så gir vi udåden en ideologisk dimensjon, fordi terror går alltid sammen med ideologi.

Vitnene reflekterer Breiviks virkelighet

Vi kommer til å se at forsvaret fører en rekke vitner som kan bekrefte Breiviks ideologiske utgangspunkt. Kjente navn fra den polariserte debatten om islam og Norge.

Uansett om de har veldig forskjellige ståsteder, vil de på ulike vis reflektere hans virkelighet. Dess mer man tror på hans virkelighet, dess mer vil også retten oppfatte ham som tilregnelig.

Dette er antagelig forsvarer Geir Lippestads strategi.

Skal vi bli med på det premisset? Aktivisten Stein Lillevolden har sagt klart nei, og er villig til å gå i fengsel for det.

Det blir et tøft gjensyn med det som skjedde 22 juli. Og i tillegg enda mer detaljert og gruvekkende. Ingen kan la være å føle med ofrene og de pårørende når dette skylles opp igjen.

Vi må også huske på de mange alvorlige skadde, som skal vitne i retten. De som skal leve videre, ikke bare med terroren som et minne, men også som arr på egen kropp.

Hvordan kan folk føle at rettferdighet kan skje fyllest i en sak som denne? Dødsstraff? Selv om folk flest er imot dødsstraff i Norge, viser meningsmålinger at det også finnes nordmenn som ønsker det i ekstreme tilfeller.

Men neppe her. Da ville han sluppet for lett unna.

La oss innse det, vi er forvirret om hva vi ønsker og hva vi kan få ved enden av denne smertefulle saken.

Tilregnelig, utilregnelig, skyldevne, fengsel kontra behandling, og så videre. Hva er kjernen i den alminnelige rettsfølelsen rundt denne saken?

Kan vi glemme ham?

Kan vår riktigste reaksjon være å glemme Breivik? Det vil i så tilfelle stå i sterk motsetning til det som er vanlig å si etter forbrytelser mot menneskeheten: «Vi skal aldri glemme!»

Men hva er det vi skal huske?

Vi skal huske de rammede og vi skal huske ordene fra en av dem: «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.»

Den kjærligheten vi snakker om her, er en kjærlighet som må aktiveres, den kommer ikke av seg selv.

Noe av det groteske ved rettssaken er at medieoppbudet er så enormt at det minner om en mediebegivenhet, nesten som et OL. Kanskje er det derfor en utenlandsk journalist nærmest hev seg over meg da jeg var på befaring i tinghuset på fredag, og spurte: «Er du pårørende»?

Jeg ble forfjamset over hans direkthet og ufølsomhet, og svarte nei. Jeg skulle ha svart ham: «Nei, men jeg er berørt. Jeg er en norsk borger».

Vi må være forberedt på at det utenlandske pressekorpset ikke skjønner hvor sterkt berørt alle vi nordmenn er. 

Et internasjonalt terrorunivers

En annen ubehagelig følelse vi går inn i rettssaken med, er at gjerningsmannen var en av oss, en nordmann. Terrorekspertene kaller det «hjemmeavlet terrorisme», men Breivik opererte i et internasjonalt univers.

I tillegg til all planleggingen i Norge, lot han seg inspirere av «Knights templar» i England, Israelsk krigføring i Midtøsten, og selv militante islamisters taktikk på slagmarken. Han bestilte kjemikalier og diverse utstyr fra utlandet.

Selv om den type terror må ha en lokal arena, så er den internasjonalt fundert i vår tid. De som rekrutterer til vold på nettet, hvor hører de hjemme? Svaret er: «overalt».

Så hva skal vi føle på tirsdag, når Breivik inntar talerstolen?

La oss ikke betrakte ham som et monster. Det er et menneske som står der, og det er dét denne vonde og kompliserte rettssaken forteller oss.

En påminnelse om vårt humanistiske samfunn og individets rettigheter.

Det er ikke hevnens time.

Shabana Rehman Gaarder kommenterer rettssaken mot Anders Behring Breivik for NRK.no.

Veena Malik showed the Pakistani public that it is possible to speak one’s mind, without fearing the Islamists

The past years more than 500 teachers were killed; innumerable dancers, musicians, artists, and homosexuals have been persecuted and lynched. Aftershocks of the Taliban quake continue to roll through Pakistan and have given the country an international reputation of being the most dangerous and unstable country in the world. “We are at war; there is no external enemy. The enemy is within, he is us”, said the politician Sherry Rehman recently. She is one of three Pakistani politicians opposing the blasphemy laws, and the only one still alive.

Under the covers
Against this backdrop Pakistani press, politicians, Islamic clerics and intellectuals were watching YouTube clips from Big Boss, the Indian version of Big Brother. The famously beautiful Pakistani actress, Veena Malik, was invited on the set. And this is what the audience got to see:

Veena lightly dressed. Veena flirting. Veena appearing cozy with Indian actor. Veena getting under the covers with him. Veena dancing sexy dance, showing a naked stomach while the Indian guy is watching.

Pakistani media takes to the air and show the scenes over and over again. The journalists must do their job: to show what this woman is doing to the enemy’s men. This is humiliating for Pakistan, no? It is shameless, isn’t it? Shouldn’t we prohibit Pakistani entertainers going across to India to work?

A Pakistani TV-talk show, Front Line, runs debate; starring Veena and a Muslim cleric it took only a nanosecond to recruit. He employs the righteous task of publicly humiliating the woman. She ought to be ashamed, admit her immorality, and ask her nation forgiveness and mercy!

Crystal clear sharpness
But – to everyone’s great surprise – laymen and clergymen alike, Ms. Malik answers strikes crystal clear. Veena Malik, the Big Boss Bimbo, spoke like a goddess. With glistening eyes and her hair down she spoke as if being the incarnation of a force that no patriarchy or any insults could control or hold back.

She spoke not only on behalf of herself but also for millions of offended Pakistanis, the mortified, and the murdered. She spoke with such sharpness that the sound of her words cut through the ether, out onto the Internet, hanging as an astronomic explosion in the universe. It remains hanging there, as an echo of the Pakistani children and young people, crying out for a better future.

Pakistani minorities, the transsexuals among them, were the first to embrace her, while others were bitching about her going to India in the first place. People were dancing in the streets and musicians were dedicating new songs to her, satirists wrote parodies and intellectuals came forward criticizing the Express News TV Channel for having deliberately put an artist’s life in danger by having a religious fanatic condemn her on prime time TV.

A victorious gladiator
Wrote one young Pakistani columnist: “Veena Malik was thrown into the arena for entertainment and turned out, against all expectations, a gladiator.” That is why she is so important.

This is what happened: In a society where nobody, no matter the sense or logic of their argument, dared speak back to a Muslim cleric, because their words were always the whole truth; their words were always the last words; in a society where one after another: politician, teacher, lawyer and artist, have given their lives; in this society Veena Malik answers:

“You have been looking at me, my naked arms and my dress. You are concerned with whom Veena has been making out with? Should you not be engaged in the real tragedies of our country – what your profession have been doing for years? There are Islamic clerics who rape the children they teach in their mosques, while poverty is raping our nations dignity, while thousands of women are killed for the sake of honor, while Muslims kill Muslims in the name of Islam. Why am I more important to you than all these other matters?”

The mufti has another go: “Would you watch the Big Boss and your interaction there together with your father and your brother?”

Veena cut him short: “It is precisely with such questions that Pakistani women have been controlled and violated at all times. We are not negligible dolls for you to play with. We are adult women and proud Muslims.”

Undressed
The mufti appeared a prehistoric paper doll, undressed and spurious. A hypocritical bully hiding behind wholly texts of which he is the sole interpreter.

United Nations human rights chief, Navi Pillay, has commented that Pakistan is poisoned by extremism and urged the country to reform its blasphemy laws.

The Veena Malik story showed the Pakistani public that it is possible to speak one’s blunt mind, without being a polite puppet fearing the blasphemy law around Islamists. A few brave politicians do speak up. But they cannot do it without help from the press. And the press could not do it without a reality show.

Video of Veena Malik with english subtitles