Breiviks blodige identitetsprosjekt kunne ikke vært gjennomført i et homogent samfunn. Han har satt sammen sin ideologi, sin virtuelle drapstrening, sine kostymer, til og med sin kristne tro, fra så mange kulturer og tider, at bare det gjør hans forklaring til en pluralistisk suppe. Paradoksalt nok.
Gud svarer ikke. Men mennesket har svart Breivik. Han skjønner det ikke. Han forventet lynsjing. Han forventet å se det han ser i sin innbilte krig.
Breivik har ikke tenkt. Han har trodd. Som om smerten inni ham er større enn fornuften, som om blod og vold er det som kan bekrefte hans indre.
Som han selv sa: Jeg levde allerede i et helvete, så det spiller ingen rolle om jeg er i fengsel eller om jeg er død.
Han forestilte seg martyrdøden, men dødsønsket ligner mer på en slags utvidet selvskading.
I løpet av denne uken har jeg mer enn en gang fått reaksjoner fra folk som verken kan rettskrivning eller vet å begrense sine innlegg, for å si det mildt.
De spør: Hvorfor psykoanalyserer vi ikke militante islamister da? Hvorfor skal vi ikke granske mulla Krekars psyke da? I dag spurte Breivik om akkurat det samme i retten.
Tidsmaskin
Breivik har skrevet seg selv inn i en glorifisert korsfarerhistorie, som handler om å kjempe for sitt folk, for kristent herredømme og om å fordrive muslimer fra helliggjort territorium.
Han er ikke en fotsoldat fra fremtiden. Han er en som lever i en fortid, både med sitt språk, sin militære inspirasjon og sin brutale krigsretorikk.
Det er som om han skulle ha reist i en tidsmaskin, der han bruker fortiden til å beskrive en kommende innbilt krig.
Han bedriver skrekkpropaganda han har lest terrorister bruke og gjennomføre. Dette forteller han om på en mekanisk og fastlåst måte.
Det kan synes som om Breivik ikke eksisterer. Som om det ikke er noen hjemme i hodet hans. Og denne tomheten har han ikke sluppet verken aktoratet eller forsvaret inn i.
Kanskje er den for vond å erkjenne for ham. Hans tomhet vil bare komme frem når hans blodige identitetsprosjekt faller fra hverandre. Muligens vil det skje i fengselet, i løpet av disse 10 ukene, eller kanskje aldri.
Internett som læremester
Fotsoldat, profet, korsfarer. All hans kunnskap er virtuell og digital. Breiviks virkelige liv og erfaringsverden har ikke kommet frem den første uken rettssaken har vart. Den virker helt uinteressant for ham.
Han er det digitale, mekaniske, kyniske, virtuelle mennesket, som med de verste hensikter har brukt internett som sin læremester, og nærmest blitt programmert. Til en robot. Til en terminator.
Derfor fremstår han som et tomt menneske i retten, uten noe glede, uten noe kjærlighet og uten et «selv».
På leting etter alt dette fant han en religiøs krig som ikke lenger eksisterer, men som ga ham hans lenge etterlengtede indre liv. Med destruktiv sprengkraft.
Hvor står vi etter en uke med 22. juli-rettssaken?
Nå har vi hørt den tiltaltes forklaring i 5 sammenhengende dager. Hvordan han med egne ord forklarer det ubegripelige.
Og som ventet fortsatte hans terror, nå gjennom ord i rettssal 250.
Han drepte med vitende og vilje, og han angrer ikke. Han forklarer seg villig og ivrig. Han blir emosjonell på helt andre impulser enn mennesker med et normalt følelsesliv og empati blir.
Vi står stødig som et tappert folk, rammet på den verste tenkelige måten.
Vi har på en verdig måte kommet oss gjennom Breiviks helvete, og stilt oss bak rettsstatens prinsipp om individets rettigheter. Forbryterens rettigheter.
Det skal vi være stolte av. At ingen lynsjestemning har herjet.
Han kommer til å oppleve straff, enten det blir fengsel eller tvungen psykiatrisk behandling.
Men hva hjelper det? Om vi konkluderer med at det var ren ondskap, om han er et monster, eller bare en klinisk gal mann, vil ikke gi oss noen ting.
En naturkatastrofe
Det er som en av ofrene sa. Det var som å bli truffet av en tsunami. En naturkatastrofe.
Uendelig trist, men det vekker ikke hat. Det vekker ikke det Breivik håpet på.
Han later til å ha liten virkelighetskontakt. Det sterkeste eksempelet på det, er at han gjentatte ganger sier at når han gjennomførte sine henrettelser, så oppførte ikke ofrene seg som han forventet.
Det var ikke som på på film eller i tv-serier, sier han, uten å fortrekke en mine. Hans referanser er fiksjon. Samtidig sier han gang på gang: Jeg vil jo ikke havne på galehus.
Det er mer engasjement i måten han sier dette på enn i det meste annet han har forklart seg om de siste 5 dagene.
Hans kamp for å bli tatt på alvor, er en kamp på liv og død.
No comments:
Post a Comment