Er det overhodet lov å snakke om hevn i en rettsstat hvor det gylne prinsipp er å fjerne hevnmotivet for straff?
Dette er prinsippet, men hva med våre følelser?
Om vi skulle føle hevn, så vil vi aldri få utløp for den i denne saken. Den straffen de aller fleste ønsker for Breivik, er den samme straffen han selv ønsker nå.
De fleste av oss ønsker at han skal erklæres tilregnelig. Det er det samme som han selv ønsker. Så hva slags oppgjør kan vi få da, annet enn en mer brutal, detaljert gjentagelse av grusomhetene?
Vi ønsker å se hans indre lidelse, en plaget samvittighet. Det er det hittil ingenting som tyder på at vi får se.
Vi kommer til å møte en mann uten anger. Men ikke uten et snev av frykt.
Breiviks selvbilde på spill
Han er redd for at han ikke får framstå som en ideologisk kommandør. Han har sett frem til dette store øyeblikket, der han kan få formidlet sitt tankegods til hele verden.
Det er dette som står på spill for Breivik.
Han er ikke opptatt av det han skal bli stilt til ansvar for, for de meningsløse drapene på 77 mennesker.
Det kan føles krenkende at han ikke er opptatt av vår smerte, men vi må aldri la ham avlede oppmerksomheten ved å gjøre dette til et ideologisk anliggende, da har han oss.
Den siste sakkyndige rapporten fastslår at han har psykopatiske trekk. Det gir ham også evnen til å fange folk i sitt eget tankespinn. Derfor har de som vokter ham i fengselet fått beskjed om å ikke snakke sak eller ideologi med ham. Noe Breivik visstnok prøver på hele tiden.
Den eneste måten vi kan ramme Breivik på, er å ugyldiggjøre ideologien hans.
Hvis vi mobiliserer et hat til ideologien hans, lykkes han med å dreie oppmerksomheten vekk fra det han egentlig står for. Reinspikka kriminalitet. Det eneste problemet ved å bruke ordet kriminalitet, er at forbrytelsen er så vanvittig omfattende at ordet nærmest er for lite.
Er det derfor vi kaller det terror? Når vi kaller det terror, så gir vi udåden en ideologisk dimensjon, fordi terror går alltid sammen med ideologi.
Vitnene reflekterer Breiviks virkelighet
Vi kommer til å se at forsvaret fører en rekke vitner som kan bekrefte Breiviks ideologiske utgangspunkt. Kjente navn fra den polariserte debatten om islam og Norge.
Uansett om de har veldig forskjellige ståsteder, vil de på ulike vis reflektere hans virkelighet. Dess mer man tror på hans virkelighet, dess mer vil også retten oppfatte ham som tilregnelig.
Dette er antagelig forsvarer Geir Lippestads strategi.
Skal vi bli med på det premisset? Aktivisten Stein Lillevolden har sagt klart nei, og er villig til å gå i fengsel for det.
Det blir et tøft gjensyn med det som skjedde 22 juli. Og i tillegg enda mer detaljert og gruvekkende. Ingen kan la være å føle med ofrene og de pårørende når dette skylles opp igjen.
Vi må også huske på de mange alvorlige skadde, som skal vitne i retten. De som skal leve videre, ikke bare med terroren som et minne, men også som arr på egen kropp.
Hvordan kan folk føle at rettferdighet kan skje fyllest i en sak som denne? Dødsstraff? Selv om folk flest er imot dødsstraff i Norge, viser meningsmålinger at det også finnes nordmenn som ønsker det i ekstreme tilfeller.
Men neppe her. Da ville han sluppet for lett unna.
La oss innse det, vi er forvirret om hva vi ønsker og hva vi kan få ved enden av denne smertefulle saken.
Tilregnelig, utilregnelig, skyldevne, fengsel kontra behandling, og så videre. Hva er kjernen i den alminnelige rettsfølelsen rundt denne saken?
Kan vi glemme ham?
Kan vår riktigste reaksjon være å glemme Breivik? Det vil i så tilfelle stå i sterk motsetning til det som er vanlig å si etter forbrytelser mot menneskeheten: «Vi skal aldri glemme!»
Men hva er det vi skal huske?
Vi skal huske de rammede og vi skal huske ordene fra en av dem: «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.»
Den kjærligheten vi snakker om her, er en kjærlighet som må aktiveres, den kommer ikke av seg selv.
Noe av det groteske ved rettssaken er at medieoppbudet er så enormt at det minner om en mediebegivenhet, nesten som et OL. Kanskje er det derfor en utenlandsk journalist nærmest hev seg over meg da jeg var på befaring i tinghuset på fredag, og spurte: «Er du pårørende»?
Jeg ble forfjamset over hans direkthet og ufølsomhet, og svarte nei. Jeg skulle ha svart ham: «Nei, men jeg er berørt. Jeg er en norsk borger».
Vi må være forberedt på at det utenlandske pressekorpset ikke skjønner hvor sterkt berørt alle vi nordmenn er.
Et internasjonalt terrorunivers
En annen ubehagelig følelse vi går inn i rettssaken med, er at gjerningsmannen var en av oss, en nordmann. Terrorekspertene kaller det «hjemmeavlet terrorisme», men Breivik opererte i et internasjonalt univers.
I tillegg til all planleggingen i Norge, lot han seg inspirere av «Knights templar» i England, Israelsk krigføring i Midtøsten, og selv militante islamisters taktikk på slagmarken. Han bestilte kjemikalier og diverse utstyr fra utlandet.
Selv om den type terror må ha en lokal arena, så er den internasjonalt fundert i vår tid. De som rekrutterer til vold på nettet, hvor hører de hjemme? Svaret er: «overalt».
Så hva skal vi føle på tirsdag, når Breivik inntar talerstolen?
La oss ikke betrakte ham som et monster. Det er et menneske som står der, og det er dét denne vonde og kompliserte rettssaken forteller oss.
En påminnelse om vårt humanistiske samfunn og individets rettigheter.
Det er ikke hevnens time.
No comments:
Post a Comment