TO UKER TIL I OSLO !!!!
November: ons 25/11 kl. 20.30, tors 26/11 kl. 20.30, fre 27/11 kl. 20.30, lør 28/11 kl. 1800
Desember: tors 3/12 kl.20.30, fre 4/12 kl. 20.30, lør 5/12 kl.18.00
Telefon billettbestilling: 81533133 eller 22 34 86 00
nettbestilling: http://www.oslonye.no/spilleplaner/34252.html
Kjære Shabana -
jeg var på førførpremieren på ditt nye show (For Konge & Fedreland, 18. november) & ble så glad & imponert! Det var personlig, morsomt, alvorlig, viktig, rørende, modigt & døds politisk ukorrekt - med andre ord, helt fantastisk :-)
Så at du planlegger turne med showet i 2010 - har du tid, så kom endelig til København, vi trenger fler folk av din kaliber i Danmark og!
Alle gode ønsker fremover fra en danske i Norge,
Thea
---------------------------------------------------------------
Dette er det beste jeg har sett på en teaterscene noen gang! Jeg lo, gråt, og tenkte at dette er dramatikk på sitt beste og at det var fint at de avgåtte demonene kunne brukes til noe. Du var både Nora, Hedda, og Shabana- jeg og min mann følte vi var vitner til ny og viktig samtidsdramatikk.La oss si: dette var SHOW! Takk. Jeg skal se forestillingen minst en gang til og snakke om den til alle.
Karin
----------------------------------------------------------
Kjære Shabana!
Jeg må få takke deg for en utrolig sterk og gripende forestilling. Jeg og mine to venninner visste ikke helt hva som ventet oss, og ble skikkelig ”tatt på senga.”
Vi ventet oss i utgangspunktet humor og selvironi fra en dame vi ikke visste så masse om, men selvsagt hadde hørt om og sett i avisene og på tv flere ganger. Du kommer inn på scenen og vi er bergtatt fra første stund. I det ene øyeblikket holdt jeg på å le meg i hjel, og i det neste øyeblikket klump i halsen.
Det er lenge siden jeg er blitt så berørt, og tårene rant. Sluttscenen var utrolig sterk, og du formidlet alt med varme og respekt…Så tusen takk for alt du gav oss i går. Vi gikk beriket ut i kvelden, og jeg er så glad for at du finnes og for at du kan dele livet ditt og dine erfaringer med oss. Stå på videre, du gjør en veldig viktig jobb og er viktig for mange kvinner(og menn!) Lykke til med resten av forestillingene.. Jeg skal anbefale den til alle mine venner.
Vennlig hilsen Siri
--------------------------------------------------------------
Hei!
Jeg så forestillingen din sammenn med min 15 år gamle sønn i går - vi ble begge dypt rørt av din åpenhjertige forestilling - TUSEN TUSEN TAKK - KJEMPEBRA!!!!!!
Vi bor på Holmlia og min eksmann og far til min sønn er innvandrer så jeg, som mor ble også ekstra glad og stolt da jeg merket at dette gjorde så godt for sønnen min!!! Vi trenger deg så sårt og du viser vei slik at barn som min sønn blir ekstra stolte av å leve midt imellom to kulturer som begge innehar så uendelig mange gode ting!!
Ta godt vare på deg!!!!
Vennlig hilsen
Barbo
Monday, November 23, 2009
Monday, August 17, 2009
BLÅVEIS- min vei ut av volden
Kjære lesere
BLÅVEIS er lansert, nå er boka å finne i butikkene og kan også bestilles på nett. Det er sterkt å få de første tilbakemeldinger fra leserne. Er dypt takknemlig, mail meg gjerne på shabana@me.com om dere har noen spørsmål om boken. Jeg har ikke fortalt alt i Blåveis, men har så kortfattet som det lot seg gjøre , fortalt noe om skaden og situasjonen jeg var i , som et bakteppe for helberedelsesprosessen jeg som tidligere voldsoffer måtte gjennom, og helt frem til jeg ble en offentlig stemme. For å ta vare på meg selv og mine kjære, men også for å ikke gjøre Blåveis til offerporno, er boken først og fremst en fortelling om å forlate offerrollen for godt. God lesning.
Her er noen av anmeldelsene:
Aftenposten bokanmeldelse og intervju
Dagsavisen bokanmeldelse
Lørdagsgjest Dagsrevyen 15.08.09
Kronikk i Morgenbladet: Avkledd
NY TID , omtalt av Shazia Sarwar
Intervju i Information, Danmark
Debatt intervju i Deadline, Danmark, 4 september 2009
For standup-fans
NY FORESTILLING : PREMIERE DENNE HØSTEN PÅ OSLO NYE CENTRALTEATRET, BILLETTER HER
Wednesday, July 29, 2009
Offerjegerens fotsoldat
Journalist Hege Storhaugs nære venn Nina Jeanette Etnestad føler seg dypt personlig krenket av min kritikk av Storhaug.I Aftenposten 28. juli skjermer hun Storhaug mot kritikk, som et levende skjold, og sier at hvis ikke hun personlig kjenner seg igjen i kritikken, så kan den heller ikke ramme Storhaug. Det er med respekt å melde en gedigen logisk brist. Det Storhaug har gjort mot et knippe vanskeligstilte jenter, betyr ikke at hun ikke kan være heltinne, forlover og en god støtte for deg, som du sier at hun er, Nina Jeanette. Jeg vet hva undertrykking og forfølgelse er. Jeg har kjent det på kroppen, noe du kan lese om i boken min Blåveis som kommer ut i august. Jeg har i tillegg opplevd tøft mediekjør mange ganger. Derfor vet jeg litt om hvordan disse jentene har det, selv om du påstår noe annet på gud vet hvilket grunnlag.Det er imidlertid ikke Etnestads innsats for Human Rights Service eller organisasjonens eksistensgrunnlag som er gjenstand for kritikk i min sak, slik det fremstilles. Min kritikk baserer seg på vitnesbyrd fra dem det faktisk har eller kunne gått riktig galt for i møte med Storhaugs metoder.Jeg kommer fortsatt til å advare unge på flukt fra vold mot å la seg bruke som redskap for andre under sin egen frigjøringsprosess, og råde dem til å gripe mikrofonen selv når de er klare for det. Da får vi versjoner som ikke er farget av en overivrig offerjeger, som fôrer sine fotsoldater med statistikk og blodige bilder for å ruste dem til offerjegerens egen politiske krig.Uansett hvor viktig saken er for Storhaug, skal først og fremst sårene til disse forfulgte menneskene gro. De skal hjelpes frem til trygge og stabile liv, og kjempe for å holde fokus på sin egen fremtid, før de kan hjelpe andre eller gå i fronten for tøffe mediekamper. Det første og det viktigste steget mot helbredelse er å bli trodd. Derfor blir det et dobbelt overgrep mot de jentene som har lidd under Storhaugs regime. Enkelte av disse kildene ønsker i dag å være anonyme, men de varsler om sine negative erfaringer fordi de skjønner de alvorlige konsekvensene det kan ha for andre som følger etter. Det er den norske statens ansvar å stoppe fortsatt rovdrift på ofre, i statsstøttede organisasjoners tjeneste. Ifølge de siste uttalelser fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet kan det se ut til at det ansvaret skal følges opp. Dermed er andres og min kritikk blitt hørt, og debatten avsluttes for min del her.
Tidligere innlegg:
ROVDRIFT PÅ OFRE
STORHAUG FÅR IKKE MIN BEKLAGELSE
Wednesday, June 24, 2009
De nye martyrer
Ikke martyrer som sprenger seg selv i luften og tar med seg uskyldige kvinner og barn i døden. Ikke martyrer i hat mot USA, ikke martyrer i en krig mot utenlandsk invasjon. Dette er en annen form for martyrdom. Martyrer i frihetens tjeneste for sitt eget folk, sitt eget land.
Det er fortsatt en religiøs folkebevegelse, som så vidt vi vet mangler sterke sekulære krefter, vi vet egentlig ikke hvor demokratisk Iran de vil ha, men de viser et mot som kan åpne dører og føre til starten på store reformer i alle muslimske land der personlig frihet krenkes daglig, med henvisning til om de er «gode» eller «dårlige» muslimer.
Med mindre våre iranske brødre og søstre (måtte Gud forby!) blir ofre for et folkemord eller borgerkrig, kan dette bli den viktigste nasjonale revolusjonen verden har sett på lenge, og kanskje den verden trenger mest akkurat nå.
Javisst trenger iranere verdens støtte, men blir det for tette linker mellom for eksempel USA og demonstrantene, så kan regimet i Iran slå enda hardere ned på dem med beskyldninger om å være proamerikanere. For styrken med denne folkereisningen som har verdens støtte er at den er pro-iransk.
Iranere i Iran kan godt hate USA, de kan godt fortsette å være fantastisk religiøse. Men en ting finner de seg ikke i; at deres egne krenker deres borgerrettigheter som velgere. Dette betaler iranere en svært høy pris for, med hele verden som vitne.
Demonstrantene ropte ikke om hjelp utenfra, men de ba verden vitne. Med fare for eget liv tok de i bruk ny kommunikasjonsteknologi som videomobiler, globale nettsamfunn og blogg, og de store nyhetsorganisasjonenes satsning på folkejournalistikk. De rapporterte og dokumenterte den fortløpende kritiske utviklingen.
Slik ble vi også vitne til drapet på den unge iranske kvinnen Neda, som ble skutt rett i hjertet og blødde ihjel foran demonstrantene. Neda ble demonstrasjonenes martyr. Vi fikk også dokumentert aksjonene til de paramilitære og statens brutale milits Basij. Denne synliggjøringen av hva som skjer kan tross alt ha begrenset regimets voldsbruk.
Eksiliranere har de mest kritiske røstene jeg kjenner når det kommer kritikk av Irans religiøse ledere, korrupte politikere og den eksplosive blandingen av tro og politikk. Som muslimer taler disse friest om nødvendigheten av sekulær demokratisk omveltning i den muslimske verden.
For en dag skulle dette skje. Hvor lenge skal kvinner finne seg i å være annenrangs borgere? Hvor lenge skal voksne mennesker finne seg i at statsansatte løper etter dem med bøter og køller fordi hijaben har løsnet eller de har nytt alkohol, eller hatt sex utenom ekteskapet? Pisking, henging, tortur. Hvor lenge skal voksne mennesker finnes seg i å bli overvåket, forfulgt, miste kontakten med verden og stoppe all naturlig utvikling og kontakt?
Nå ser vi iranske kvinner demonstrere på en måte i hvert fall ingen i min generasjon har vært vitne til. Dette kan også bli en kvinnerevolusjon, hvis kvinnene under opprøret i Iran får den plassen de fortjener. De utgjør 65 prosent av studentene på universitetene, som nå kanskje er de mest representerte i demonstrasjonene. Og nettopp studentene kan være de viktigste drivkreftene i dette historiske opprøret.
Hijaben løsner, offentlig sensur slår sprekker via globale nettsamfunn, menn og kvinner finner sammen.
Det er også kvinnenes protest mot patriarkatet, det er unge moderne iranere som har levd et vestlig liv i sine hjem, de vil ha ytrings-, kles- og trosfrihet.
Den sosialpsykologiske virkningen dette har på muslimer verden over, enten de bor i muslimske land eller i europeiske demokratier, vil være sterk. Religiøse diktaturer, mørkevelder, de som undertrykker og skremmer folk til moralsk oppførsel, light-varianter av Taliban: Tiden er inne for å be dem bøye av.
Iranere viser nå hele verden et stort folkemot. De betaler med blod og liv, det er forferdelig å se deres lidelser, men jeg takker dem for den optimismen de sprer.
Saturday, June 13, 2009
Jonas i moskeen
PÅ 80-TALLET ble min lillebror heldigvis slått kraftig av en imam på koranskolen. Jeg sier heldigvis, fordi episoden var så alvorlig at jeg slapp å gå på koranskole igjen. Aldri mer skulle jeg dekke mitt hode med skaut og få kjeft for å stille kritiske spørsmål. I et miljø der bare litt neglelakk eller det å snakke med eller sitte ved siden av en av motsatt kjønn, var bannlyst.
Utenfor moskeen sto slibrige menn, sultefôret på kontakt med det motsatte kjønn, og kom med frekkheter til småpiker som var oppdratt til å rødme. Hvis en jente fra koranskolen ble sett med en norsk gutt, eller ikledd litt for moderne vestlige klær, var hun fritt vilt for mobbing. Jeg er sjeleglad for at koranskolen aldri var en del av min hverdag. Og jeg takker Allah for at ingen av mine brødre ble hjernevasket til kjønnssegregering og kontroll av søstres ære, noe som er obligatorisk på disse skolene.
Vold som avstraffelse har hatt to svært stygge og internasjonalt oppsiktsvekkende episoder i verden. I Egypt ble en gutt banket til døde av læreren fordi han ikke hadde gjort matteleksa. I India døde en pike fordi hun ble satt i skammekroken ute i stekende sol, med mursteiner på skuldrene og døde av utmattelse. Episodene var så stygge at begge barna i realiteten ble drept av læreren. Debatten i etterkant er sjokkerende, sett fra norsk side, med utspill som: Kanskje vi nå skal diskutere om det er greit med vold i skolen eller ikke?
Det er så vanlig med fysisk avstraffelse av barn også i vår tid, ikke bare på koranskoler, men helt vanlige offentlige skoler, i store deler av verden, at vi ikke må bli sjokkert om det finnes noen imamer i Norge som tør å si at de «ikke helt visste at det var imot norsk lov».
Når barnet ditt får straff på skolen, enten det er privat eller offentlig skole, blir du som forelder også skamfull, hva galt har barnet mitt gjort? Hvorfor har det ikke fulgt opp, hvorfor gjør det ikke som imamen sier? Dette fører til en lojalitetskonflikt, og jeg kan forstå det. Derfor må Barneombudet stå med megafon utenfor hver eneste moskéskole eller skoler med forkjærlighet for fysisk avstraffelse, og si det som de burde ha sagt allerede på 80-tallet: Det er helt forbudt psykisk eller fysisk å straffe barn. Uansett hvor mange blyanter de har glemt hjemme.
Når vold som disiplin i private hjem ikke engang er kommet skikkelig på dagsorden, hvor mange avstraffelser med stokk, pisk og flat hånd tror dere må til før Barneombudet skjønner at «tilsyn» ikke er nok, men at det må holdningsendring og pedagogisk avkledning til?
Jens Bjørneboes Jonas finnes i dag på koranskolene. Han er lidende til stede og taus flere steder i verden. For kritisk tenkning, innsikt og vanskelige spørsmål som det er helt naturlig at barn vil stille i norske koranskoler, om likestilling, om ytringsfrihet og demokrati, besvares ikke i dag med en åpen tilnærming. Det er et mannsvelde, og det er militær disiplin. Ånd, religiøs omsorg og åpenhet blir deg ikke forunt om du er en rebell eller annerledes, som i så mange andre miljøer.
Forskjellen er volden mot barn som faller utenfor, med konsentrasjonsproblemer, og til og med ADHD. I stedet for en skikkelig oppfølging, straffes de som pøbler. I tillegg med en såpass streng seksualmoral som religionen påbyr, kan vi bare ane hvordan det er med tabuet rundt seksuelle overgrep. Barna, som er norske statsborgere, vil som voksne spørre: Hvor lå ansvaret? Flyktninger som har rømt fra voldspraksisen i sine hjemland, vil også spørre: Hva er vitsen med å søke tilflukt i Norge når fundamentalisten sitter og slår dine barn i nabolaget?
Imamene trenger helt sikkert mer enn en enkel innføring i norsk lov. De er jo ikke opptatt av det. De er ansatt for å lære bort det de kan best: Koranen. Derfor blir de bokstavtroende som skremte dådyr når norsk lov og mediefokus rettes mot dem. De har rett og slett ikke sterke nok ressurser til å svare for seg, og pedagogikken de praktiserer er gammeldags, dogmatisk og svært kontroversiell. Foreldre som sender sine barn på koranskoler i stedet for på helt vanlige norske fritidsaktiviteter, snyter sine egne barn for mulighet til å bygge et nettverk, skape tilhørighet og utvikle språket.
Så hva er denne dyrkingen av koranskoler, der gutter og jenter er unaturlig adskilt, der Koranen skal læres med arabisk indoktrinering og ikke på barnas eget språk, der spørsmål knyttet til tro og praksis ikke kan forekomme? Hva gjør dette med barna? Det er bare barn med godt utdannede, godt integrerte og språkmektige foreldre som kan regne med at de kan komme godt ut av koranskolene. Fordi de har en motvekt hjemme. Hvor mange innvandrere på dette stadiet i integreringsprosessen har det?
I stedet for at det blir et lojalitetsspørsmål overfor menigheten, imamen og barna, bør alle imamer i samarbeid med kommunene sørge for at koranskoler er hundre prosent voldsfrie soner til enhver tid. Det er bare i Skandinavia det ikke er lov til å slå barn. Alle andre steder i verden straffer voksne fortsatt små barn fysisk.
Det er så unikt og viktig at Skandinavia har disse lovene, at bare det å si: «Vi fører ikke tilsyn uten at noen er anmeldt og dømt», ikke burde aksepteres. For samtidig som fysisk avstraffelse kommer opp, vil det andre store spørsmålet også komme opp: Hvis imamen ikke får slå, da kan vel heller ikke foreldrene slå? Og da må barnevernet ikke bare inn i moskeene, men også inn der vold praktiseres som disiplin i private hjem.
Og det er der det svikter.
shabana.rehman@aftenposten.no
Thursday, May 14, 2009
Vold i vestens resepsjon
SHABANA REHMAN GAARDER
Aftenposten torsdag 14 mai
INDISKE JENTER i IT-hovedstaden Bangalore blir angrepet av nasjonalsjåvinister, som aksjonerer med vold mot det de kaller illojalitet hos indiske kvinner. Unge kvinner er blitt jagd ut av barer, klærne deres er blitt revet av og mennene de var sammen med er blitt mobbet. Hvordan vil det indiske, sekulære, flerreligiøse demokratiet India angripe denne situasjonen?
Enkelte populistiske indiske politikere har støttet denne lynsjestemningen. I et land der kvinner har ofret alt i troens navn, enten det var å hoppe lojalt på bålet etter sin ektemanns død som «sati», eller det var å akseptere å bli gitt bort til grådige svigerfamilier, som senere ikke tok fem øre for å kaste bensin på svigerdatteren, for så å hente inn ny brud med ny medgift. I et slikt samfunn er det en ufattelig grov fornærmelse mot hele kvinneslekten å bli beskyldt for illojalitet.
Vestens resepsjon.
Outsourcing er blitt århundrets ord i India. Javisst er landet nå kjent som hele Vestens resepsjon. Men de har knyttet verdensøkonomien tettere sammen, og en hel ny generasjon av kvinner som er økonomisk selvstendige er etablert. De er iPhone-tastende jenter, som er smarte og utdannet nok til å designe sine egne applikasjoner, og samtidig administrere internasjonale bedrifter. De har egne kule hjemmesider, de ser opp til sexy lettkledde bollywood- idoler, som skinner på internasjonale røde løpere, og jentene selv er attraktive på arbeidsmarkedet. Frie, oppegående jenter, som selv vil definere hva det betyr å være selvstendig indisk kvinne i 2009.
Det er slike kvinner ekstremistene angriper. Pøbler har funnet nok støtte og mot til å åpenlyst true unge kvinner til å gå tilbake til kinder, küche und kirche.
Utnyttes og foraktes.
Det begås også organisert kriminalitet mot indiske kvinner som søker mot likestilling og liberale liv. De blir systematisk oppsøkt, lurt inn i romanser, utnyttet og brukt. Den naive drømmen om frihet og kjærlighet, den samme drømmen som Bollywood selger som opium til folket, blir deres undergang. Ikke så forskjellig fra det som skjer i Øst-Europa, der de lokkes inn i trafficking. Lignende episoder har skjedd med jenter i flerkulturelle miljøer i Oslo. Liberale kvinner oppsøkes, utnyttes og foraktes.
Hendelsene i Bangalore gir global gjenklang. Offentlig sjikane og lynsjing. Jeg kjenner det igjen fra Oslos gater, da fremmede menn, kun fordi de hadde samme tro eller etnisitet som meg, ga seg selv myndighet til å ta fra meg min bevegelsesfrihet. Senest for et par år siden, i Brooklyn, ble jeg beordret til å kle meg mer «passende» av folk som skjønte hvor navnet mitt stammet fra. Det eneste som hindret disse menneskene fra å behandle meg som deres egen dørmatte, var at jeg oppholdt meg i et fritt land. Jeg var for ung til å reagere på hendelsene i Oslo. Det som skjedde i Brooklyn derimot, reagerte jeg på. Jeg skrev om det.
Folk lever vestlige liv stort sett over hele verden, der de får mulighet til det. I Irans skjulte partystuer, i Pakistans rike overklassehjem. Foran landsbyens eneste TV, brukt som kino. Flyktninger drukner utenfor grensene til Europa, i jakten på et vestlig liv.
Aftenposten torsdag 14 mai
INDISKE JENTER i IT-hovedstaden Bangalore blir angrepet av nasjonalsjåvinister, som aksjonerer med vold mot det de kaller illojalitet hos indiske kvinner. Unge kvinner er blitt jagd ut av barer, klærne deres er blitt revet av og mennene de var sammen med er blitt mobbet. Hvordan vil det indiske, sekulære, flerreligiøse demokratiet India angripe denne situasjonen?
Enkelte populistiske indiske politikere har støttet denne lynsjestemningen. I et land der kvinner har ofret alt i troens navn, enten det var å hoppe lojalt på bålet etter sin ektemanns død som «sati», eller det var å akseptere å bli gitt bort til grådige svigerfamilier, som senere ikke tok fem øre for å kaste bensin på svigerdatteren, for så å hente inn ny brud med ny medgift. I et slikt samfunn er det en ufattelig grov fornærmelse mot hele kvinneslekten å bli beskyldt for illojalitet.
Vestens resepsjon.
Outsourcing er blitt århundrets ord i India. Javisst er landet nå kjent som hele Vestens resepsjon. Men de har knyttet verdensøkonomien tettere sammen, og en hel ny generasjon av kvinner som er økonomisk selvstendige er etablert. De er iPhone-tastende jenter, som er smarte og utdannet nok til å designe sine egne applikasjoner, og samtidig administrere internasjonale bedrifter. De har egne kule hjemmesider, de ser opp til sexy lettkledde bollywood- idoler, som skinner på internasjonale røde løpere, og jentene selv er attraktive på arbeidsmarkedet. Frie, oppegående jenter, som selv vil definere hva det betyr å være selvstendig indisk kvinne i 2009.
Det er slike kvinner ekstremistene angriper. Pøbler har funnet nok støtte og mot til å åpenlyst true unge kvinner til å gå tilbake til kinder, küche und kirche.
Utnyttes og foraktes.
Det begås også organisert kriminalitet mot indiske kvinner som søker mot likestilling og liberale liv. De blir systematisk oppsøkt, lurt inn i romanser, utnyttet og brukt. Den naive drømmen om frihet og kjærlighet, den samme drømmen som Bollywood selger som opium til folket, blir deres undergang. Ikke så forskjellig fra det som skjer i Øst-Europa, der de lokkes inn i trafficking. Lignende episoder har skjedd med jenter i flerkulturelle miljøer i Oslo. Liberale kvinner oppsøkes, utnyttes og foraktes.
Hendelsene i Bangalore gir global gjenklang. Offentlig sjikane og lynsjing. Jeg kjenner det igjen fra Oslos gater, da fremmede menn, kun fordi de hadde samme tro eller etnisitet som meg, ga seg selv myndighet til å ta fra meg min bevegelsesfrihet. Senest for et par år siden, i Brooklyn, ble jeg beordret til å kle meg mer «passende» av folk som skjønte hvor navnet mitt stammet fra. Det eneste som hindret disse menneskene fra å behandle meg som deres egen dørmatte, var at jeg oppholdt meg i et fritt land. Jeg var for ung til å reagere på hendelsene i Oslo. Det som skjedde i Brooklyn derimot, reagerte jeg på. Jeg skrev om det.
Folk lever vestlige liv stort sett over hele verden, der de får mulighet til det. I Irans skjulte partystuer, i Pakistans rike overklassehjem. Foran landsbyens eneste TV, brukt som kino. Flyktninger drukner utenfor grensene til Europa, i jakten på et vestlig liv.
Thursday, May 7, 2009
GRISEFLAKS
Jeg har smilt av amerikanernes hygienehysteri, og bruken av syresterk antibakteriell håndgelé som tilbys på hvert gatehjørne. Nå hamstrer jeg en hel kartong.
RETT FØR JEG SKAL pakke kofferten til Norge blir jeg rammet av influensalignende symptomer. Etter nylig å ha vært i Mexico, og oppholdt meg i perioder i «Little Mexico» i New York City, der det er blitt registrert flest tilfeller av svineinfluensaen i hele USA, blir jeg bitte litte granne engstelig.
Det er publisert kilometere med informasjon om hvordan nordmenn som skal reise ut av Norge, skal forholde seg til situasjonen. Informasjon om syke som skal reise inn i landet er på mystisk vis ikke like lett tilgjengelig.
Jeg ringer det norske generalkonsulatet; «Det er bare å kontakte fastlegen vår, Mr. Bush» svarer de. De hadde hørt at folk som var syke hadde blitt nektet å gå om bord på fly. Og tanken på å bli satt i karantene på Gardermoen var heller ikke fristende. Mannen min har ingen symptomer, men jeg tvinger han med til legen også. På vei til T-banen, der det ikke eksisterer intimsoner, kun most-inn-i-ribbeina-til-din-medpassasjer-soner, blir jeg ganske urolig, og som om ikke det var nok, kommer det en lettere psykotisk kvinne på banen, snakker inn i en imaginær mobiltelefon, og snyter ut snørr, rett ut i løse luften, skrekk og gru! Folk får panikk, hoder seg for munnen og tar kenguruhopp ut av T-banen. Jeg fantaserer om at jeg på legekontoret vil bli tatt imot av mennesker med munnbind som ikke håndhilser på pasientene, jeg kunne tross alt være smittet av Influensa A, som de kaller grisen nå. Der var det like trangt som på T-banen, men ingen munnbind, ingen panikk, nei.
Ventetiden var lang nok til at jeg hadde oppdatert meg på alle interiørtrender fra 2006
Ventetiden var lang nok til at jeg hadde oppdatert meg på alle interiørtrender fra 2006, jeg rakk også grundig å studere et åttesiders portrett av en amerikansk kunstner med insektfobi som kurerte det med å samle på biller i alle regnbuens farger, spiddet dem med små nåler og som nå hadde en populær utstilling med billene. Mens jeg snufser og snyter, og leser dypt fascinert om rosa og turkise selvlysende insekter, dukker legen, Mr. Bush, opp og er usedvanlig blid og håndhilsende. Jo da, de skulle teste meg, men jeg kunne simpelthen ikke være smittet av svineinfluensaen. Folk som har det er ikke i stand til å reise seg opp av senga engang... De har store muskelsmerter og 39 i feber. Etter å ha puttet en Q-tips i halsen min, sier legen at jeg definitivt er for syk til å reise, og skriver resept på antibiotika og hostesaft. Jeg ser på regningen: Q-tipsen kostet 250 dollar! Min friske ektemann fikk også stappet en Q-tips i halsen, og hans 250 dollar svidde enda mer. Jeg får kvalmefornemmelser, og vi setter oss i en diner for å samle oss. Der, blant intetanende gjester, spankulerer den største kakerlakken jeg har sett i mitt liv, over gulvet. Det var ingenting kunstnerisk med den. Servitøren ser først på mitt forskrekkede ansikt, så ned på gulvet. Uten å si et ord bøyer han seg ned og plukker opp monsterkakerlakken med en papirserviett og kaster det i oppvaskkummen. Skal han ikke vaske hendene?
Jeg har smilt av amerikanernes hygienehysteri, og bruken av syresterk antibakteriell håndgelé som tilbys på hvert gatehjørne som om det var økologiske epler. Nå hamstrer jeg en hel kartong selv. Man kan ikke stole på noen. Jeg hadde griseflaks, men munnbind? Nei, det blir jo å overdrive.
RETT FØR JEG SKAL pakke kofferten til Norge blir jeg rammet av influensalignende symptomer. Etter nylig å ha vært i Mexico, og oppholdt meg i perioder i «Little Mexico» i New York City, der det er blitt registrert flest tilfeller av svineinfluensaen i hele USA, blir jeg bitte litte granne engstelig.
Det er publisert kilometere med informasjon om hvordan nordmenn som skal reise ut av Norge, skal forholde seg til situasjonen. Informasjon om syke som skal reise inn i landet er på mystisk vis ikke like lett tilgjengelig.
Jeg ringer det norske generalkonsulatet; «Det er bare å kontakte fastlegen vår, Mr. Bush» svarer de. De hadde hørt at folk som var syke hadde blitt nektet å gå om bord på fly. Og tanken på å bli satt i karantene på Gardermoen var heller ikke fristende. Mannen min har ingen symptomer, men jeg tvinger han med til legen også. På vei til T-banen, der det ikke eksisterer intimsoner, kun most-inn-i-ribbeina-til-din-medpassasjer-soner, blir jeg ganske urolig, og som om ikke det var nok, kommer det en lettere psykotisk kvinne på banen, snakker inn i en imaginær mobiltelefon, og snyter ut snørr, rett ut i løse luften, skrekk og gru! Folk får panikk, hoder seg for munnen og tar kenguruhopp ut av T-banen. Jeg fantaserer om at jeg på legekontoret vil bli tatt imot av mennesker med munnbind som ikke håndhilser på pasientene, jeg kunne tross alt være smittet av Influensa A, som de kaller grisen nå. Der var det like trangt som på T-banen, men ingen munnbind, ingen panikk, nei.
Ventetiden var lang nok til at jeg hadde oppdatert meg på alle interiørtrender fra 2006
Ventetiden var lang nok til at jeg hadde oppdatert meg på alle interiørtrender fra 2006, jeg rakk også grundig å studere et åttesiders portrett av en amerikansk kunstner med insektfobi som kurerte det med å samle på biller i alle regnbuens farger, spiddet dem med små nåler og som nå hadde en populær utstilling med billene. Mens jeg snufser og snyter, og leser dypt fascinert om rosa og turkise selvlysende insekter, dukker legen, Mr. Bush, opp og er usedvanlig blid og håndhilsende. Jo da, de skulle teste meg, men jeg kunne simpelthen ikke være smittet av svineinfluensaen. Folk som har det er ikke i stand til å reise seg opp av senga engang... De har store muskelsmerter og 39 i feber. Etter å ha puttet en Q-tips i halsen min, sier legen at jeg definitivt er for syk til å reise, og skriver resept på antibiotika og hostesaft. Jeg ser på regningen: Q-tipsen kostet 250 dollar! Min friske ektemann fikk også stappet en Q-tips i halsen, og hans 250 dollar svidde enda mer. Jeg får kvalmefornemmelser, og vi setter oss i en diner for å samle oss. Der, blant intetanende gjester, spankulerer den største kakerlakken jeg har sett i mitt liv, over gulvet. Det var ingenting kunstnerisk med den. Servitøren ser først på mitt forskrekkede ansikt, så ned på gulvet. Uten å si et ord bøyer han seg ned og plukker opp monsterkakerlakken med en papirserviett og kaster det i oppvaskkummen. Skal han ikke vaske hendene?
Jeg har smilt av amerikanernes hygienehysteri, og bruken av syresterk antibakteriell håndgelé som tilbys på hvert gatehjørne som om det var økologiske epler. Nå hamstrer jeg en hel kartong selv. Man kan ikke stole på noen. Jeg hadde griseflaks, men munnbind? Nei, det blir jo å overdrive.
ISKALD MORALFILOSOFI
Det er ikke bare tiden, men også den moderne etikken som har løpt fra moralfilosofen Nina Karin Monsen.
Ingen mennesker kan velge sine foreldre. Det er det som er menneskenes lodd her i verden. Derfor plikter vi å skape en verden som behandler foreldre med omsorgs og kjærlighetsevne som likeverdige. Det gjelder adoptivforeldre, aleneforeldre, mor og far, og folk av samme kjønn. Den norske stat gjør nå det. Uansett hva rasister måtte mene om sterilisering av adopterte barn, eller homofobe måtte mene om å nekte å kalle homofile kjærlighetspar for familie med rett til assistert befruktning for å øke medlemmene av den.
Årets Fritt Ords prisvinner kan kunsten å kringkaste sin kritikk av staten på en særdeles surnet måte. Spørsmålet er ikke om hvorvidt moralfilosofen Nina Karin Monsen burde ha fått Fritt Ords pris eller ikke, spørsmålet er hvorfor har hun ikke fått den før nå?
Nina karin Monsen har en lang karriere som tenker bak seg. Og dette har Fritt Ord endelig anerkjent. De priser hele hennes karriere og inngrep i moraldebatten og ikke bare den senere tids fornærmelser mot mennesker som ikke passer inn i den tradisjonelle klassedelte, heterofile samfunnsorden. Hun deler samfunnet inn etter ærbar og æresløs mer enn hva som er autentisk og ekte.
Moderne etikk og menneskesyn vurderer individet som forelder utfra kjærlighets- og omsorgsevne. I et fritt og likestilt demokrati er lover bygd på slike innsikter med på å uttrykke et tolerant menneskesyn.
Det er ikke bare tiden, men også den moderne etikken som har løpt fra moralfilosofen. I en tid der menneskenes evne til omsorg og kjærlighet for hverandre settes i sentrum mer enn deres seksuelle legning, klassetilhørighet eller utdannelsesnivå, i et slikt samfunn har Monsen kritisert , tenkt og levert bakstreversk filosofisk kritikk.
For den moderne etikken er for komplisert til å analyseres med gamle moralbegreper. Men Fritt Ords jury er gamle nok til å huske Monsens lange karriere som offentlig tenker. Akkurat som Friele er gammel nok til å huske hvordan ille var verst før. For til Frieles emosjonelle reksjon hadde Monsen dette å si; - Friele kan ikke ha tenkt særlig mye! Leser man Monsens iskalde moralfilosofi, er det fristende å si at Monsen kan ikke ha følt særlig mye.
For det er ord som har vært Nina Karin Monsens metode. Filosofisk og vitenskapelig legitimerte, men like fullt iskalde nådeløse ord. Hun har meninger som mange sier seg enig i, hun mestrer i tillegg å uttrykke folkemeningen på en særdeles slem måte som for andre til å ane mer enn bare toppen av isfjellet.
Som for eksempel i Dagbladets nettmøte nylig, der en innsender spør henne som om det er en allmenn sannhet; - Hvorfor er homsene så full av hat? Kanskje pga selvhatet? svarer Monsen
Au!
Monsen vet hvor det gjør mest vondt, og selv om det skulle være så sant som det er sårt så velger Fritt Ords prisvinneren å faktisk si det på det mest drøye og brutale måten.
Det grøsser nedover ryggen når Monsen snakker. Hun kunne vært en glitrende stuntreporter for Otto Jespersen. Men problemet er at æreskrenkelsene hennes er verken satire eller ironiske. De er bare til å le av. Det er frittalenhet det. Men hvem bryr seg så lenge det er "sant" og legitimert gjennom kritisk tenkning ? LLH bryr seg. Friele bryr seg. Og Fritt Ord brydde seg med 400 000 kroner og statuettt.
Ingen mennesker kan velge sine foreldre. Det er det som er menneskenes lodd her i verden. Derfor plikter vi å skape en verden som behandler foreldre med omsorgs og kjærlighetsevne som likeverdige. Det gjelder adoptivforeldre, aleneforeldre, mor og far, og folk av samme kjønn. Den norske stat gjør nå det. Uansett hva rasister måtte mene om sterilisering av adopterte barn, eller homofobe måtte mene om å nekte å kalle homofile kjærlighetspar for familie med rett til assistert befruktning for å øke medlemmene av den.
Årets Fritt Ords prisvinner kan kunsten å kringkaste sin kritikk av staten på en særdeles surnet måte. Spørsmålet er ikke om hvorvidt moralfilosofen Nina Karin Monsen burde ha fått Fritt Ords pris eller ikke, spørsmålet er hvorfor har hun ikke fått den før nå?
Nina karin Monsen har en lang karriere som tenker bak seg. Og dette har Fritt Ord endelig anerkjent. De priser hele hennes karriere og inngrep i moraldebatten og ikke bare den senere tids fornærmelser mot mennesker som ikke passer inn i den tradisjonelle klassedelte, heterofile samfunnsorden. Hun deler samfunnet inn etter ærbar og æresløs mer enn hva som er autentisk og ekte.
Moderne etikk og menneskesyn vurderer individet som forelder utfra kjærlighets- og omsorgsevne. I et fritt og likestilt demokrati er lover bygd på slike innsikter med på å uttrykke et tolerant menneskesyn.
Det er ikke bare tiden, men også den moderne etikken som har løpt fra moralfilosofen. I en tid der menneskenes evne til omsorg og kjærlighet for hverandre settes i sentrum mer enn deres seksuelle legning, klassetilhørighet eller utdannelsesnivå, i et slikt samfunn har Monsen kritisert , tenkt og levert bakstreversk filosofisk kritikk.
For den moderne etikken er for komplisert til å analyseres med gamle moralbegreper. Men Fritt Ords jury er gamle nok til å huske Monsens lange karriere som offentlig tenker. Akkurat som Friele er gammel nok til å huske hvordan ille var verst før. For til Frieles emosjonelle reksjon hadde Monsen dette å si; - Friele kan ikke ha tenkt særlig mye! Leser man Monsens iskalde moralfilosofi, er det fristende å si at Monsen kan ikke ha følt særlig mye.
For det er ord som har vært Nina Karin Monsens metode. Filosofisk og vitenskapelig legitimerte, men like fullt iskalde nådeløse ord. Hun har meninger som mange sier seg enig i, hun mestrer i tillegg å uttrykke folkemeningen på en særdeles slem måte som for andre til å ane mer enn bare toppen av isfjellet.
Som for eksempel i Dagbladets nettmøte nylig, der en innsender spør henne som om det er en allmenn sannhet; - Hvorfor er homsene så full av hat? Kanskje pga selvhatet? svarer Monsen
Au!
Monsen vet hvor det gjør mest vondt, og selv om det skulle være så sant som det er sårt så velger Fritt Ords prisvinneren å faktisk si det på det mest drøye og brutale måten.
Det grøsser nedover ryggen når Monsen snakker. Hun kunne vært en glitrende stuntreporter for Otto Jespersen. Men problemet er at æreskrenkelsene hennes er verken satire eller ironiske. De er bare til å le av. Det er frittalenhet det. Men hvem bryr seg så lenge det er "sant" og legitimert gjennom kritisk tenkning ? LLH bryr seg. Friele bryr seg. Og Fritt Ord brydde seg med 400 000 kroner og statuettt.
SAMTIDEN I VÅRE HENDER
Bare på en generasjon har jeg sett at det går an å forandre gamle tradisjoner, skriver Shabana Rehman i dette brevet til Steinar Lem.
Les også:
Flere debattinnlegg etter Steinar Lems kronikk
Kjære Steinar Lem. Jeg har tenkt å leve i dette landet resten av mitt liv. Og jeg vil også gjerne tale rett ut, ikke fordi jeg skal dø neste år, men fordi jeg skal leve de neste 50. Du kan forlate oss uten bekymring, Steinar Lem.
Fordi vi ikke vil sitte og se på at det landet som gir oss ly, det landet som har gitt meg og mine arbeid, mat på bordet, det landet som har fire årstider vi kan nyte, der det er været og ikke en fascistisk ideologi som bestemmer din klesdrakt, det landet der jeg opplevde mitt første kyss, der jeg lærte alfabetet, både det norske, det arabiske og måtte pugge runer og ha oversikt over de norrøne guder, og der jeg kunne sole meg barhodet og toppløs.
I dette frie landet, tror du virkelig at vår generasjon vil sitte med hendene i fanget og se på at frihetens sødme forsvinner? Tror du at unge mennesker som har mange år igjen, skal sitte og se på voldelige og menneskefiendtlige holdninger ta over og innføre kjønnsapartheid, rasisme og diskriminering? Tror du at vi skal helt hjelpeløst være vitner til at våre homofile venner, våre frie og likestilte kvinner, våre frittenkende menn, skal bli forfulgt og kjeppjagd inn i skapet igjen?
Det kommer vi ikke til å la skje. Og vi skal kjempe til vi dør. Vet du hvorfor? Fordi vi har planer om å leve i dette landet med hodene hevet resten av vårt liv.
Å være en voldelig, fundamentalistisk misjonerende troende er ikke radikalt i mine øyne. Det er kriminelt.
Jeg er en radikal muslim. Den type radikal muslim som kanskje kan forsvare norsk kultur bedre enn noen nordmann er i stand til. Dette tør jeg å si, fordi det er radikalt å forsvare de frie verdier, den største trusselen mot norsk kultur er ikke radikale muslimer, det er nordmenn selv.
Fordi de tar frihet for gitt. Fordi de innbiller seg at frie verdier er en del av norsk kultur og ikke universelle verdier mennesker til enhver tid har måttet kjempe og vinne for å beholde. Fordi fascismens udyr finnes i menneskesinnet, ikke i noen bestemt kultur. Når vi ikke lenger kjenner verdien av frihet, når vi tar den for gitt, det er da den er truet.
Jeg er født inn i en tid der norsk kultur har vært i sterk endring. Der blod er blandet med blod. Der norske barn oftere og oftere har en eller begge foreldre fra andre land, der livssyn, klesdrakt, matkultur og musikk er blandet i en herlig fusjon og stadig utviklende og nyskapende prosess. Menneskenes kreativitet står ikke stille. Vi fortsetter å la oss inspirere av det som gir vekst i hjerter og sinn uansett hva religion og kultur til enhver tid måtte forsøke å fryse fast.
Norsk ungdom sitter ikke stille. Jeg har fått gleden av å oppleve at både norsk og samisk kultur har fornyet seg selv ved å gå tilbake til sine røtter og modernisere urarven sin. Enten det har vært musikk, klesdrakt eller dans. Enten det har vært i Valdres, i Kautokeino, Bergen eller under Mela i Oslo har jeg sett norsk ungdom uttrykke og glede seg over både den innvandrede kulturen, folkekulturen og den etnisk norske kulturen.
Og blant innvandrere vil det også være folk som vil forsvare og satse. Fordi iranere, somaliere, pakistanere, tyrkere, de kjenner frihetens pris, dette er mennesker som har levd med konsekvensene av å ikke ha det i sin levetid, i motsetning til det mange nordmenn i vår generasjon har gjort. Det er ikke den norske, men den egentlige kulturen som skal forsvares i vårt land; medmenneskelighetens kultur.
For å beskytte barna sine ved å ta dem ut av svømmeundervisning, er ikke radikal islam, det er reell bekymring fra mennesker som kommer fra en helt annen kultur, der det å slippe nakne unger ut i offentligheten er det samme som å ofre dem til pedofile og overgripere. Konsekvensene er blitt praktisering av kjønnsapartheid i et fritt land. Selv om ting tar tid, er jeg optimist. Fordi jeg i min levetid har opplevd å se unge mennesker forkaste æreskravet som forlanger menneskeliv, protestere mot religiøs tvang, tale ut mot mullaher og mørkesyn.
Bare på en generasjon har jeg sett at det går an å forandre gamle tradisjoner og åpne den offentlige debatten der vi fritt kan diskutere hvordan vi skal leve sammen. Det har ikke vært lett, det er fortsatt tøft, men jeg har sett endring skje. Derfor tror jeg på et Norge med mennesker fra hele verden uten at norsk kultur blir truet, men fornyet.
Jeg har selv gått på norske barneskoler, og sett hvordan mine venninner ble tatt ut av skoleturer, svømmetimer og etter hvert forsvant de også fra videregående skoler, og giftet bort. I dag tar jentene høy utdannelse, velger oftere og oftere partnere selv, men bruker hijaben som uttrykk for at de ikke har glemt hvem de er. Jeg ser også på dette som en del av en likestillingsprosess. Jeg gjør det, selv om jeg aldri vil slippe fokuset på hva hijaben også symboliserer av kjønnsapartheid.
Det går an å ha flere tanker i hodet samtidig selv om håret er dekket med hijab, pannebånd eller russelue. Men som voksen kvinne, aldri om et eneste hårstrå på mitt hode skal dekkes til. Uansett hvor dårlig hårdag jeg har. I solidaritet med kvinner som er diskriminert i alle de land der de blir tvunget til å dekke seg til for at samfunnet skal skille mellom ærbar og fritt vilt.
Men du, Steinar Lem, du kan slappe av og bruke dine krefter i kampen mot kreften, på familien din og nyte den norske kulturen den tiden du har igjen å leve. Vi skal passe på det utrydningstruede Norge. Det er et løfte.
Og hvis vi ikke lykkes, hvis hordene av fundamentalister, barbarer og overbefolket religion lykkes i å «skjende» Mor Norge og utrydde den norske kulturen, da er det i hvert fall helt greit for meg at du kommer tilbake til jorden igjen og spøker.
Og mens du er der oppe, fra en ateist til en annen, kan du ikke spørre Gud (for jeg antar at alle miljøvernforkjempere kommer til himmelen og ikke til helvete) om hva i all verden det er vedkommende holder på med?
Les også:
Flere debattinnlegg etter Steinar Lems kronikk
Kjære Steinar Lem. Jeg har tenkt å leve i dette landet resten av mitt liv. Og jeg vil også gjerne tale rett ut, ikke fordi jeg skal dø neste år, men fordi jeg skal leve de neste 50. Du kan forlate oss uten bekymring, Steinar Lem.
Fordi vi ikke vil sitte og se på at det landet som gir oss ly, det landet som har gitt meg og mine arbeid, mat på bordet, det landet som har fire årstider vi kan nyte, der det er været og ikke en fascistisk ideologi som bestemmer din klesdrakt, det landet der jeg opplevde mitt første kyss, der jeg lærte alfabetet, både det norske, det arabiske og måtte pugge runer og ha oversikt over de norrøne guder, og der jeg kunne sole meg barhodet og toppløs.
I dette frie landet, tror du virkelig at vår generasjon vil sitte med hendene i fanget og se på at frihetens sødme forsvinner? Tror du at unge mennesker som har mange år igjen, skal sitte og se på voldelige og menneskefiendtlige holdninger ta over og innføre kjønnsapartheid, rasisme og diskriminering? Tror du at vi skal helt hjelpeløst være vitner til at våre homofile venner, våre frie og likestilte kvinner, våre frittenkende menn, skal bli forfulgt og kjeppjagd inn i skapet igjen?
Det kommer vi ikke til å la skje. Og vi skal kjempe til vi dør. Vet du hvorfor? Fordi vi har planer om å leve i dette landet med hodene hevet resten av vårt liv.
Å være en voldelig, fundamentalistisk misjonerende troende er ikke radikalt i mine øyne. Det er kriminelt.
Jeg er en radikal muslim. Den type radikal muslim som kanskje kan forsvare norsk kultur bedre enn noen nordmann er i stand til. Dette tør jeg å si, fordi det er radikalt å forsvare de frie verdier, den største trusselen mot norsk kultur er ikke radikale muslimer, det er nordmenn selv.
Fordi de tar frihet for gitt. Fordi de innbiller seg at frie verdier er en del av norsk kultur og ikke universelle verdier mennesker til enhver tid har måttet kjempe og vinne for å beholde. Fordi fascismens udyr finnes i menneskesinnet, ikke i noen bestemt kultur. Når vi ikke lenger kjenner verdien av frihet, når vi tar den for gitt, det er da den er truet.
Jeg er født inn i en tid der norsk kultur har vært i sterk endring. Der blod er blandet med blod. Der norske barn oftere og oftere har en eller begge foreldre fra andre land, der livssyn, klesdrakt, matkultur og musikk er blandet i en herlig fusjon og stadig utviklende og nyskapende prosess. Menneskenes kreativitet står ikke stille. Vi fortsetter å la oss inspirere av det som gir vekst i hjerter og sinn uansett hva religion og kultur til enhver tid måtte forsøke å fryse fast.
Norsk ungdom sitter ikke stille. Jeg har fått gleden av å oppleve at både norsk og samisk kultur har fornyet seg selv ved å gå tilbake til sine røtter og modernisere urarven sin. Enten det har vært musikk, klesdrakt eller dans. Enten det har vært i Valdres, i Kautokeino, Bergen eller under Mela i Oslo har jeg sett norsk ungdom uttrykke og glede seg over både den innvandrede kulturen, folkekulturen og den etnisk norske kulturen.
Og blant innvandrere vil det også være folk som vil forsvare og satse. Fordi iranere, somaliere, pakistanere, tyrkere, de kjenner frihetens pris, dette er mennesker som har levd med konsekvensene av å ikke ha det i sin levetid, i motsetning til det mange nordmenn i vår generasjon har gjort. Det er ikke den norske, men den egentlige kulturen som skal forsvares i vårt land; medmenneskelighetens kultur.
For å beskytte barna sine ved å ta dem ut av svømmeundervisning, er ikke radikal islam, det er reell bekymring fra mennesker som kommer fra en helt annen kultur, der det å slippe nakne unger ut i offentligheten er det samme som å ofre dem til pedofile og overgripere. Konsekvensene er blitt praktisering av kjønnsapartheid i et fritt land. Selv om ting tar tid, er jeg optimist. Fordi jeg i min levetid har opplevd å se unge mennesker forkaste æreskravet som forlanger menneskeliv, protestere mot religiøs tvang, tale ut mot mullaher og mørkesyn.
Bare på en generasjon har jeg sett at det går an å forandre gamle tradisjoner og åpne den offentlige debatten der vi fritt kan diskutere hvordan vi skal leve sammen. Det har ikke vært lett, det er fortsatt tøft, men jeg har sett endring skje. Derfor tror jeg på et Norge med mennesker fra hele verden uten at norsk kultur blir truet, men fornyet.
Jeg har selv gått på norske barneskoler, og sett hvordan mine venninner ble tatt ut av skoleturer, svømmetimer og etter hvert forsvant de også fra videregående skoler, og giftet bort. I dag tar jentene høy utdannelse, velger oftere og oftere partnere selv, men bruker hijaben som uttrykk for at de ikke har glemt hvem de er. Jeg ser også på dette som en del av en likestillingsprosess. Jeg gjør det, selv om jeg aldri vil slippe fokuset på hva hijaben også symboliserer av kjønnsapartheid.
Det går an å ha flere tanker i hodet samtidig selv om håret er dekket med hijab, pannebånd eller russelue. Men som voksen kvinne, aldri om et eneste hårstrå på mitt hode skal dekkes til. Uansett hvor dårlig hårdag jeg har. I solidaritet med kvinner som er diskriminert i alle de land der de blir tvunget til å dekke seg til for at samfunnet skal skille mellom ærbar og fritt vilt.
Men du, Steinar Lem, du kan slappe av og bruke dine krefter i kampen mot kreften, på familien din og nyte den norske kulturen den tiden du har igjen å leve. Vi skal passe på det utrydningstruede Norge. Det er et løfte.
Og hvis vi ikke lykkes, hvis hordene av fundamentalister, barbarer og overbefolket religion lykkes i å «skjende» Mor Norge og utrydde den norske kulturen, da er det i hvert fall helt greit for meg at du kommer tilbake til jorden igjen og spøker.
Og mens du er der oppe, fra en ateist til en annen, kan du ikke spørre Gud (for jeg antar at alle miljøvernforkjempere kommer til himmelen og ikke til helvete) om hva i all verden det er vedkommende holder på med?
ISLAM PORNO
Kjære journalister, ikke ring meg neste gang dere ønsker å høre «hva det muslimske miljøet» mener. Dere kan risikere å få et svar.
SIST UTE VAR VG, de skrev om irakskfødte Noor som vi kanskje skulle få oppleve naken i realityserien Paradise Hotel. De ringer meg for å høre hva «folk i det muslimske miljøet» mener om Noors avkledde deltagelse.
–Jaha? Hvorfor det? Hvis hun stiller opp gjør hun vel det fordi hun og er med i et TV-program på dets egne premisser. Ikke fordi hun ønsker å ta et oppgjør med islam med mindre det står noen med Koranen i den ene hånd og en kniv i den andre og truer henne? spør jeg.
–Nei da...men Sara Azmeh Rasmussen...brente jo hijaben...8. mars vet du...
– Hva har Sara med Noor å gjøre? Du tror at toppløs soling i et realityprogram med en innvandrer er neste skritt etter at en annen har brent hijab?
–Øh nei, men det er jo kvinnesak...
–Konstruerer du ikke en islamdebatt?
–Jo, men vi konstruerer jo debatter i mediene...
–Jeg har ingen kommentar til dette. Jeg reagerer på at Noor plukkes ut fordi hun ikke er blond og ateist, og dermed skal klippes ut og limes inn i en konstruert og farlig debatt om islam. Det er ingen som spør menn som løper rundt i badebuksen om det er «mannesak». Så hva er greia? Jeg legger sint på og lurer på om jeg har PMS eller bare en naturlig overreaksjon på komplett idioti.
Dagen etter er det et hovedopplag i VG: Noor sier at hun ikke forstår at hun er blitt gjenstand for islamoppslag, hun er jo ikke praktiserende muslim engang, og nå tror hun at dette oppslaget kan gjøre det verre for henne.
Hva tenker VG om det? Det er kanskje litt mye eksotisme, «fremmed» religion og iraksk babe å holde styr på?
Islam-debatten er for enkelte gravalvorlig og for andre helt uinteressant. Men en ting er sikkert: Den er i ferd med å forme vår offentlige debatt som handler om moderne og tradisjonelle verdier. I den skinner også medienes puritanskhet og kikkermentalitet gjennom i «konstruerte» islamdebatter. Og nei, det er egentlig ingen kvinnesak.
Kvinnesak, vet dere hva det er? Det er i hvert fall ikke når sensitive debatter og folks liv lekes med i sensasjonsdekningen. Å konstruere en gærning, eller et helt miljøs reaksjon på en hvilken som helst nakenbabe, kun fordi hun ikke er etnisk norsk – før reaksjonen i det hele tatt har inntruffet – er ikke bare dårlig journalistikk, det er dårlig tabloidjournalistikk.
Hva oppnår man? Utenom å gjøre et helt miljø til gisler i en debatt de helt sikkert trenger, men ikke på falske premisser. Jeg sier dette fordi jeg selv har opptrådt avkledd, forsvart meg mot drapstrusler og angrep, og ønsket en dyptpløyende debatt om religion, sjåvinisme og frihet. Men å plukke ut unge mennesker i deres søken etter berømmelse som en levevei, og henge dem opp som målskiver for islamske fundamentalister, er en vulgarisme jeg ikke støtter.
Tøffe riddere går til kjernen, tabloide kåtinger løper etter pupper med Koranen som oppslagsbok.
Å kaste seg over realitykjendiser for å lage en «islam undertrykker kvinner»-sak, er så nær Hallo i ukens journalistparodi at selv talibanere ville fått seg en god latter.
Så kjære journalister, ikke ring meg neste gang dere ønsker å høre «hva det muslimske miljøet» mener. Dere kan risikere å få et svar.
SIST UTE VAR VG, de skrev om irakskfødte Noor som vi kanskje skulle få oppleve naken i realityserien Paradise Hotel. De ringer meg for å høre hva «folk i det muslimske miljøet» mener om Noors avkledde deltagelse.
–Jaha? Hvorfor det? Hvis hun stiller opp gjør hun vel det fordi hun og er med i et TV-program på dets egne premisser. Ikke fordi hun ønsker å ta et oppgjør med islam med mindre det står noen med Koranen i den ene hånd og en kniv i den andre og truer henne? spør jeg.
–Nei da...men Sara Azmeh Rasmussen...brente jo hijaben...8. mars vet du...
– Hva har Sara med Noor å gjøre? Du tror at toppløs soling i et realityprogram med en innvandrer er neste skritt etter at en annen har brent hijab?
–Øh nei, men det er jo kvinnesak...
–Konstruerer du ikke en islamdebatt?
–Jo, men vi konstruerer jo debatter i mediene...
–Jeg har ingen kommentar til dette. Jeg reagerer på at Noor plukkes ut fordi hun ikke er blond og ateist, og dermed skal klippes ut og limes inn i en konstruert og farlig debatt om islam. Det er ingen som spør menn som løper rundt i badebuksen om det er «mannesak». Så hva er greia? Jeg legger sint på og lurer på om jeg har PMS eller bare en naturlig overreaksjon på komplett idioti.
Dagen etter er det et hovedopplag i VG: Noor sier at hun ikke forstår at hun er blitt gjenstand for islamoppslag, hun er jo ikke praktiserende muslim engang, og nå tror hun at dette oppslaget kan gjøre det verre for henne.
Hva tenker VG om det? Det er kanskje litt mye eksotisme, «fremmed» religion og iraksk babe å holde styr på?
Islam-debatten er for enkelte gravalvorlig og for andre helt uinteressant. Men en ting er sikkert: Den er i ferd med å forme vår offentlige debatt som handler om moderne og tradisjonelle verdier. I den skinner også medienes puritanskhet og kikkermentalitet gjennom i «konstruerte» islamdebatter. Og nei, det er egentlig ingen kvinnesak.
Kvinnesak, vet dere hva det er? Det er i hvert fall ikke når sensitive debatter og folks liv lekes med i sensasjonsdekningen. Å konstruere en gærning, eller et helt miljøs reaksjon på en hvilken som helst nakenbabe, kun fordi hun ikke er etnisk norsk – før reaksjonen i det hele tatt har inntruffet – er ikke bare dårlig journalistikk, det er dårlig tabloidjournalistikk.
Hva oppnår man? Utenom å gjøre et helt miljø til gisler i en debatt de helt sikkert trenger, men ikke på falske premisser. Jeg sier dette fordi jeg selv har opptrådt avkledd, forsvart meg mot drapstrusler og angrep, og ønsket en dyptpløyende debatt om religion, sjåvinisme og frihet. Men å plukke ut unge mennesker i deres søken etter berømmelse som en levevei, og henge dem opp som målskiver for islamske fundamentalister, er en vulgarisme jeg ikke støtter.
Tøffe riddere går til kjernen, tabloide kåtinger løper etter pupper med Koranen som oppslagsbok.
Å kaste seg over realitykjendiser for å lage en «islam undertrykker kvinner»-sak, er så nær Hallo i ukens journalistparodi at selv talibanere ville fått seg en god latter.
Så kjære journalister, ikke ring meg neste gang dere ønsker å høre «hva det muslimske miljøet» mener. Dere kan risikere å få et svar.
Subscribe to:
Posts (Atom)