Besettelse og vennskap

Hvordan kan en vennegjeng fra Oslo Vest gjenkjenne fanatisme hos en av sine? Og det psyskisk syke i det?

– Skjønnlitteratur og humor kan motvirke fanatisme. Det sier den israelske forfatteren Amos Oz i essaysamlingen «Hvordan helbrede en fanatiker».

– Hva var Breiviks forhold til litteratur? Flere ganger stiller en av bistandsadvokatene dette spørsmålet til den tiltaltes tidligere vennegjeng. Og hver gang får hun det samme svaret.

– Han leste ikke skjønnlitteratur. Han virket fullstendig uinteressert i romaner.

En brannmann, en jurist, en styrmann og bestevennens ekskjæreste. Alle var åpenbart preget av å være i retten som del av den tiltaltes nærmeste omgangskrets. Ingen av dem svarte på spørsmål fra aktoratet med lett hjerte. Ingen av dem orket å være i samme rom som Breivik.

Da alle tre fra guttegjengen hadde forklart seg, inkludert hans beste venn, kom bestevennens ekskjæreste inn. Et stykke ut i avhøret, brøt hun ut i gråt. 

Det var da hun fikk spørsmålet fra aktor: Hvorfor fortsatte den tiltaltes bestevenn å bry seg? Han hadde fortsatt å ringe kameraten sin i den perioden han (Breivik) brøt kontakten med alle og isolerte seg hos moren. Til slutt fikk vitnet hikstet det frem.

– Han er en trofast og lojal venn, derfor. Han ble lei seg da Anders avviste ham.

Vennene hadde svart kortfattet om studietiden med Breivik, de mange forretningsidèene, om hans forfengelighet og spesielle væremåte. De husket festingen, gutteturer, frossenpizza og de intense samtalene om politikk og religion som Breivik stadig forsøkte å starte, men som de var lite interesserte i.

– Breivik var interessert i å vite hva jeg mente, det er ofte ikke gutter på den alderen.

Hun var 20 år da, mens guttegjengen i bokollektivet var fem år eldre.

– Han var mer enn normalt interessert i hva jeg tenkte og hva jeg mente. Det sammen gjaldt religion. Flere ganger ba vi ham skifte tema. Når vi konfronterte ham, ble han enten rasende eller smilte. De forteller om en venn som var besatt av innvandringspolitikk og etter hvert av islam.

«Fanatisme er eldre enn Islam, eldre enn kristendommen, eldre enn jødedommen, eldre enn noen stat eller regjering, politiske systemer, eldre enn noen ideologi eller religion i denne verden. Fanatisme er dessverre en alltid tilstedeværende bestanddel av menneskenaturen; et ondt gen, om man ønsker å uttrykke det slik», skriver Amos Oz.

Mer enn noe annet er det en fanatikers kjennetegn vennene først og fremst har skildret . En som var besatt. Monoman. Med tunnelsyn. Han visste mer om Islam enn muslimene selv, sa bestevennen, som også fortalte om samtalene Breivik hadde med tilfeldige drosjesjåfører om Koranen og sharialover.

Flere ganger kunne man se et spørrende, sorgtungt, uttrykk i ansiktene deres. Som om de fortsatt ikke helt skjønte det som hadde skjedd. Denne "hendelsen", som de konsekvent kalte terrorangrepet. For dermed å skape en viss distanse til det hele.

Breivik levde i to sfærer. En virkelig og en virtuell. Vi har alle evnen til det. Det skjer når vi lever oss inn i en film, for eksempel. Normalt henter vi oss raskt og automatisk inn i virkeligheten igjen. Med Breiviks skjedde det motsatte. Han oppholdt seg mer og mer i den virtuelle verden.

Den ble en besettelse. Om religiøs og politisk fanatisme er et spill, så er Breivik spillegal. Han bærer alle symptomene. Og vennenes forklaringer bekreftet dette.

Hvordan kan en vennegjeng fra Oslo Vest gjenkjenne fanatisme hos en av sine? Og det psyskisk syke i det? 

De kunne ikke. De forsøkte bare å gjøre det venner gjør. Å bry seg og spørre. Og da de ble avvist hadde de ikke livserfaring nok til å forstå hvilket alvor som kunne ligge bak. De tenkte ikke på å kontakte helsevesenet. Og det hadde trolig ikke hjulpet.

Hjelpeapparatet trenger langt sterkere indikasjoner på mentalt sykdom enn nedstemthet og isolasjon, før de reagerer. Helsevesenet reagerer ikke på fanatisme.

Til slutt fikk Breivik kommentere det vennene hade sagt. I et kvarter forsvarte han seg mot alt fra kattesadisme, sminke og forfengelighet, arisk nese, og med dette ble dagens rettsforhandling avsluttet.

Han kommenterte ikke tårene til kvinnen han før hadde vært så glad i å snakke med.

Hver tykke tåre, som plutselig rant ut av øynene på den meget bestemte og kontrollerte unge kvinnen, fortalte det ingen av vennene hadde satt ord på i retten.

En historie om å forsøke å være der for hverandre når ting falt sammen. Til tross for det sterke presset om å lykkes, om å tjene raske penger, om å ha det perfekte utseendet, forsøkte de å fortelle Breivik at penger ikke er det viktigste i livet. Breivik hadde svart at han var enig i det. Han hadde funnet noe annet som var viktigere

Vestkantgjengen planla å besøke Breivik på gården ved Rena. De skulle dra den 26. juli 2011. De syntes det var positivt at han hadde flyttet ut av gutterommet og vekk fra karrierejag og mas. Heller ikke de ante hva som hadde tatt bolig i ham. Som tross alt var en av dem.

Shabana Rehman kommenterer 22.juli-rettssaken for nrk.no

Det nye VI

Det er en ny bevissthet om hvem vi er som nå tar form i rettssal 250. Det har vi de overlevendes vitnesbyrd å takke for.

En finger er vist, en sko er kastet, et hatefullt direkte blikk er rettet. Han er blitt kalt en enmannsepidemi, som burde brennes, og senere pekt på og kalt dust. Det er blitt lagt godt merke til. Men det er ikke det som står sterkest etter alle vitnesbyrdene fra Utøya.

Mer enn 40 fornærmede og vitner av de flere hundre som var på Utøya 22. juli, har nå levert sine forklaringer om det som skjedde da døden gikk i land.

Blant de siste fornærmede dukket en meget bestemt ung frøken opp. Med sort orkidé i håret, sort antrekk, sorte innrammede briller halvveis ned på neseryggen, og kjede med store hvite perler.

18-åringen setter i gang å fortelle, inntil hun peker mot Breivik og sier: «Vi står der helt til han dusten der dukket opp». Hun går deretter så raskt videre i sin forklaring at retten later som de overhørte dusten.

Raseri og verdighet

Hele framtredenen til jenta fra Moss har noe veslevoksent over seg. Hun himler suverent med øynene og svarer på spørsmål fra forsvaret om hvor langt unna Breivik hun sto da han skjøt, og hvor lang tid han brukte: «Jeg var ikke akkurat opptatt av å måle lengde eller telle tid når den greia der skjøt mot oss.» Så sender hun et megetsigende blikk tilbake, som med en oldemors livserfaring.

Jeg bryter ut i spontanlatter flere ganger og kjenner en glede over at vi har slike originale ungdomspolitikere.

Også Breivik smiler. Men det har han ingen verdens grunn til. For han blir i tillegg takket av den unge damen, for at hennes politiske engasjement nå var på topp. Sterkere og mer brennende enn noensinne.

Denne kraften av sårbarhet og stolthet, av raseri og verdiget hos våre ungdomspolitikere åpenbarte seg for første gang, da de siste obduksjonsrapportene var i ferd med å bli lagt frem.

Tonje Brenna inntok vitneboksen den 9. mai. Atmosfæren i rommet ble med ett annerledes av Brennas utstråling.

Tonje Brenna var den første fornærmede fra Utøya som vitnet, og hun smilte. Et stolt smil med hevet hode og klart blikk. Det er ikke det første smilet fra en ungdomspolitiker vi så i rettssal 250.

Forskjellen var at AUF-eren som nå smilte, var i live. De andre smilene hadde så langt komme fra fotografier av ungdommer som var borte. Men så sto det en der som var lys levende.

Brenna innledet en fase i rettssaken som skulle vise for retten at selv om 69 individer på brutalt vis for alltid ble brakt til taushet, så er det umulig å bringe verdiene de representerte til taushet.

De vant allerede den dagen Breivik bestemte seg for å gjøre ord og tanker til handling. De hadde vunnet før bomben eksploderte i Oslo sentrum.

De overlevendes rike

Nasjonen med tre generasjoner i fredstid må nå gjennom en nedstigning i traumenes, sorgens, og de overlevendes rike. For resten av vår levetid.

Vi vil stige opp fra dette, innvidd i et landskap i vår kollektive bevissthet, innvidd i psykens sterkeste redskap. Overlevelsesinstinktet. For godt voksne mennesker er imponerte over styrken norsk ungdom utsatt for terror og drapsforsøk i fredstid har vist.

Overlevende fortalte hvordan de trøstet en internasjonal gjest, som allerede var skutt en gang, med å si: «Dette er veldig uvanlig i Norge. Dette pleier ikke å skje her.»

Hun ble senere truffet av et dødelig skudd.

De ble ikke bare lurt, de ble utsatt for et attentat som de ikke hadde noen forutsetninger for å forsvare seg mot.

De var fanget på øya. De var alene. Gro med følget var dratt. Støre med følge var der dagen før. Ingen presse var igjen. Nasjonen var nettopp blitt sjokklammet av bomben. Monica, Trond og flere voksne drept.

«MS Thorbjørn» var dratt, som et spøkelsesskip ute i vannet, forteller det aller siste vitnet, Adrian Pracon, som lå nesten en hel time alene på sydspissen og håpet på hjelp. I en time holdt Breivik på. I snitt drepte han omtrent ett menneske i minuttet.

Vi skjønner at de unge tapre menneskene som nå har levert sine vitnesbyrd, ikke bare har gjort det for dommerne. Men også for de etterlatte. Til hvert vitne har bistandsadvokatene stilt spørsmål.

Husker de noe eller noen av de som døde der du befant deg? Hvordan var stemningen blant dere? Hva var de siste ordene som ble sagt?

Bærer sine arr med verdighet

To barn har kommet igjen og igjen i forklaringene. Ungdommene tok seg av dem. De gjemte dem, hysjet på, trøstet, holdt de inntil brystet, mens kampen for livet foregikk, og de flyktet med ungene rundt og rundt på øya. Og ble samtidig også vitner til drapene på sine kamerater og drapsforsøkene mot seg selv.

Arrene er mange. Psykiske og fysiske ettervirkninger er fortsatt tydelige. Det finnes like mange måter å bearbeide på som det finnes mennesker. Fra de som fortsatte på skole og jobb like etter at de ble utskrevet fra sykehuset, til hun som fortsatt gråter sine tapre tårer for han som kastet seg foran henne og tok i mot skuddene og reddet hennes liv.

Det de ble vitner til, det som nå tynger dem og skaper sorg og isolasjon, vil også til slutt bli deres styrke. Slik fungerer menneskenaturen.

Arr som er blitt navngitt, solidaritet og samhold, arr som er blitt vist frem, arr som vil være der for resten av livet. Og det er ingen hvem som helst som bærer disse arrene. Det er våre ungdomspolitikere. Allerede samfunnsbevisste taleføre unge mennesker.

22. juli er blitt meislet rett på kroppen deres. Et minne om at de er en av de overlevende.

De fleste bærer sine arr med stolthet og verdighet. Noen forakter dem. Andre har ikke rukket å tenke, for det kommer fortsatt verk ut, det er fortsatt sår. Metallfragmenter fortsatt i kroppene deres. Det er et stort mot og livsvilje i galgenhumoren og selvironien, de få gangene de har tillatt seg det i retten.

Opp fra hender som holdt hender som mistet liv, opp fra lyden av vennenes siste pust, mens de skjønte at det fortsatt er liv i dem, reiste de seg. Tok i mot og ga hjelp. Jakker ble lagt rundt skjelvende kamerater, egne klær ble revet av og brukt til å stoppe bløende skuddsår.

Det skjedde ikke én massakre på Utøya. Det var flere massakrer.

Flere overlevende fra Utøya forteller at de fortsatt sliter, men det politiske engasjementet er blitt enda sterkere.

De aller fleste har fortalt om drapene og drapsforsøkene med Breivik til stede i samme rom.

Fortalt om da de sendte meldinger til sine kjære om at de er glad i dem fordi de var overbevist om at de kom til å dø. Vitne etter vitne har berettet om lyden av død, en pipende lyd i ørene som overdøvet alt, etter at de ble skutt med livstruende skudd.

Til slutt sa Mohamad Hadi Hamed, vitne fra Irak, at Breivik er en epidemi. I gamle dager brente man mennesker som var rammet av en epidemi for at det ikke skulle spre seg. Gutten som sier dette sitter der med halve kroppen sin skutt vekk.

Et felles traume

Han har rett. Breivik bærer en epidemi i seg selv. Den epidemien har et navn. Mord. Vi brenner ikke mennesker i vår tid. Vi kan brenne vold som metode. Vi kan brenne ideologien han feigt klamrer seg fast til. Vi kan brenne det feige forsøket på å skape splittelse.

Nå er det dette som er blitt det sterkeste innholdet på hva «Det nye vi» er.

22. juli er et slikt nasjonalt traume med så mange døtre og sønner drept. Fra hele landet. Dialektene fra nord til sør, øst til vest. Fargene fra innfødt og innflytter. Status som flyktning eller statsborger. Samisk drakt eller AUF-merke. Felles var at de var på Utøya. Felles var at de uansett hvilket parti de tilhørte, var og er demokratiets arvtagere.

Og selv om det ennå verker og pipler fra sårene, selv om det ennå vil ta tid før de igjen kan se rundt seg og behovene til sine kjære, selv om de ennå kjemper med ettervirkninger og bilder, lukt og lyder fra sine døde kamerater, er de ikke knekt. Og det er det viktigste vitnesbyrdet de har levert fra seg. Den viktigste. Om vi hadde grått alle våre tårer så hadde det ikke vært nok for den katastrofen som rammet oss.

Men vi har noe annet. Og det er «Det nye vi», som formes akkurat nå i rettssal 250, med ungdomspolitikernes vitnesbyrd.

Med all respekt kjære ungdommer. For resten av livet.

Shabana Rehman kommenterer 22.juli rettssaken for NRK.NO 

Akkurat i dag, 17.mai

Akkurat i dag, mer enn noen annen dag, skal vi la rettssal 250 få fri. Uten å glemme at det er nettopp der det skjer, det vi feirer på 17. mai. Grunnlovens ukrenkelighet.

Rettssal 250 har tatt fri resten av uken. Jeg håper alle som har stilt opp der; fra aktoratet til forsvaret, fra dommerpanelet til politiet, fra resepsjon til kantinen, alle medvirkende, får en fin 17. mai.

Det er snart 30 år siden. Førsteklassingene på Nordstrand barneskole i Oslo. Jeg hadde musefletter og lugg, glitrende kjole, hvite tennissokker og pene sandaler. I hånden holdt jeg et norsk flagg og ropte hurra så skingrende høyt som om det var min egen bursdag.

Én generasjon senere. Fra hver eneste bydel kan vi høre korps øve, se flagg vaie og en alen lange mennesker forsøke å gå i rekke.

Utenfor vinduet mitt på Bjølsen i Oslo øver barnetoget. Korps som trommer våre kjente og kjære 17. mai-sanger. Med nyinnkjøpte, fargegnistrende flagg i rødt, hvitt og blått. Spente seksåringer. Så små de er, nesten mindre en skolesekkene sine. Ansiktene lyser opp. De kan sangene, de er stolte av skolen sin, de gleder seg til å vinke til kongefamilien.

Ikke nok med det, i tillegg er det meldt at omkring 2000 svensker skal innta hovedstaden. Festen er i gang fra morgen til kveld. Som vanlig.

Vi skal pynte landet i rødt, hvitt og blått. Vi skal følge vår festtradisjon. Turister, innvandrere og nabolendinger skal igjen glede seg over landets største folkefest. 
Verdens største barnetog.

Vi skal ta på oss vår steindyre bunad, eller billige H&M kjole, drapere oss i silke og chiffong, eller en Dressmann-bukse. Med pølser, is, laks og eggerøre, champagne eller utepils, balkong eller brunpøb, skal vi feire friheten, grunnloven, og Norge.

Vi skal tilbringe dagen i feststemning. Enten vi følger ungene i barnetog, har gjemt oss bort på en bar og drikker alene i Thailand, sitter på taket og spiser vafler i sjømannskirken i New York, eller har søkt fellesskap i den norske kolonien i Spania.

Vi skal heie på russen, vi skal heie på hvitveisene, vi skal heie på en nasjon som går videre. Vi skal alt dette.

Og så;

Om noen få dager. Skal vi igjen rette blikket mot rettssal 250. Mot dem som sterkest målbærer de grunnlovens prinsipper vi feirer i dag.
Fra neste uke skal vi igjen stå side om side med dem som opprettholder rettsstaten i hverdagen.

«Forsikrer du at du vil forklare den rene og fulle sannhet uten å legge skjul på noe, så gjenta etter meg: Det forsikrer jeg på ære og samvittighet».

Dommer Wenche Elizabeth Arntzen smiler til alle vitner som møter. Ungdomspolitikerne har forsikret henne, på ære og samvittighet og forklare den rene og fulle sannhet. Det skal de fortsette med fra neste uke.

Og det er denne vitneplikten, denne borgerplikten, våre ungdomspolitikere nå gjennomfører når de inntar vitneboksen en etter en. Forteller hva de så, hørte, opplevde. Fra angrepet startet, til hjelpen kom.
Mellom linjene, i pausene de tar, i det de svelger rett etter og ha smilt forsiktig, så vet de, og vi vet, at det som har skjedd vil for alltid ha forandret dem.

Nå er de idealister på ære og samvittighet. Idealister som gjør sin plikt. Idealister som vet bedre fordi de vet verre.

Det brenner en ild. Og den vil vare i mer enn en generasjon. Den vil vare til jeg igjen om 30 år ser seksåringer stå spente på rekke og rad, med nyinnkjøpte fargegnistrende flagg i rødt, hvitt og blått, med korps som trommer våre kjente og kjære 17. mai sanger.

Akkurat i dag, mer enn noen annen dag, skal vi la rettssal 250 få fri. Uten å glemme at det er nettopp der det skjer, det vi feirer på 17. mai. Grunnlovens ukrenkelighet.

God 17. mai

Shabana Rehman Gaarder kommenterer rettssaken mot Anders Behring Breivik for NRK.no

Utøya kaller

Uten en eneste krone har Utøya reist seg selv. Det er Utøya som er minnesmerke.

Det finnes ikke lenger tall på hvor mange ganger rettssal 250 har gått rundt Utøya, med grafiske tegninger, luftfoto, punktmarkeringer og de 69 røde prikkene.

En øy som ble skjendet på det groveste. En tillit som ble så brutalt brutt av en som ga seg ut for å være en vokter og en beskytter. En drapsmann i politiets forkledning.

Utøya. For alltid stenket i blod etter å ha blitt kringkastet verden rundt, med 22. julis grusomme detaljer.

Obduksjonsrapportene fra de avdøde på Utøya er lagt frem, fulgt av minneord for hver og en av dem.

Ikke bare ble sårene revet opp, men måten de ble drept på, hver eneste kule som traff dem, skar seg dypere ned i vårt nasjonale traume. Hver gang rettsmedisineren plasserte pekepinnene på dokka. Vi visste hva som hadde skjedd. Detaljene om hvordan vil aldri kunne bæres.

Åsted Utøya brettes ut meter for meter som et blodig laken som ikke tørker. Etter å ha sett hva ungdommene ble utsatt for, raser ateisten i meg mot Skaperen i sorg og tårer.

For hvordan kan solen stå opp, hvordan kan natten falle, hvordan kan årstidene fortsette når klokken stoppet 22. juli og sårene fortsatt ligger åpne i form av traumer?

Tyrifjorden, MS Thorbjørn, Hovedhuset, Kafebygget, Teltplassen, Skolestua, Kjærlighetsstien, Pumpehuset, Bolsjevika, Stoltenberget, Sydspissen.

Vi skulle bli så altfor godt kjent med disse stedene som et nasjonalt sjokk som ikke kan frigjøres fra blodflekkene i Tyrifjorden.

Jeg bestemte meg for å forlate rettergangen og dra ut til Utøya.

Skal tenåringer noensinne kunne ligge i telt og sove der igjen? 69 mennesker kom aldri hjem igjen derifra. Så mange livredde, sjokkskadde og sårede mennesker rømte øya. Øya er blitt det hjerteformede ikonet på 22. juli-terroren og den brutaliteten som sjokkerte en hel verden.

Jeg trodde oppriktig jeg skulle oppleve et møte med en skrekkens øy da jeg bestemte meg for å forlate rettergangen og dra ut til Utøya. At skygger av skuddenes ekko fortsatt skulle bevege seg mellom trærne. Slik gikk det ikke.

Til min store overaskelse møtte jeg en øy som i stedet for å skremme vekk, inviterte inn. Utøya var forberedt. Hun har latt tiden binde sårene. Hun har latt årstidene tørke opp blodflekkene med naturens eget kretsløp. Fra sitt eget jordsmonn har hun skjenket hvite blomster.

Jeg har aldri sett så mange hvitveis i hele mitt liv. Som om hun vet at hun for alltid vil være et minnesmerke.

Hvitveisene gror over hele øya. Her foran Kafebygget.

FOTO: MARTIN GAARDER

Øya er dekket med hvitveiser som strekker seg mot lys, varme, kjærlighet. De slår ring om ungdommenes møteplass. Synet av hvitveisene som reiser seg med sarthet og styrke, med skjønnhet og stolthet, opp fra jorden, opp fra Utøyas bankende hjerte, er som et trøstende tegn på liv. Om ingen andre, så er himmelen over Utøya vitnet på dette.

Den samme himmelen ungdommene følte seg helt forlatt og alene under den dagen da Utøya var under angrep. Uten å glemme. Møtet med Utøya ble noe helt annet enn det jeg trodde. Det var ikke det budskapet jeg trodde jeg skulle komme tilbake med.

Utøya hadde pyntet seg i sin fineste vårdrakt. Hun viste hvordan livet gror. Hvordan sårene hennes gror.

Et hav av hvitveis utenfor hovedhuset på Utøya.

FOTO: MARTIN GAARDER

Hvitveisene ligger som blomsterbuketter overalt. Hver eneste hvitveis sender ut kjærlighet og søker det samme
De er der ved Hovedhuset, ved Kafebygget, ved Kjærlighetsstien, ved Pumpehuset, ved Skolestua.

Vannet som omringer øya, ved Bolsjekvika, Stoltenberget, ved Sydspissen, vitnet også det som skjedde. Nå, ved grottene, hviskes bølgenes sang, i takt med fulgene som kvitrer. Øya lager lyd, den dufter, som om den kaller på ungdommene. Jeg er fortsatt deres. Jeg er fortsatt her.

Sorgen vil på ingen måte bli glemt, den vil være der livet ut. Men sorgen vil bli mykere. Transformert til noe som tilhører livet og evigheten. Noe som bare er der, akkurat som natt og dag, sol og måne, og årstidene. Et varmt minne om de døde. Og ikke lenger bunnløs smerte.

Utøyas hjerte banker som det alltid har gjort for ungdommene. Som om hun vet at 22. juli ble hennes favn gjort om til gravene til unge idealister. Hun har kledd grunnen under deres føtter med sittt eget blomsterhav. Med denne sartheten, som det mykeste fløyelsblad på hvitveisen, våger livet seg forsiktig, men mektig og modig tilbake på Utøya.

Og nå venter hun tålmodig. Kanskje må hun vente en generasjon. Noen vil trenge lengre tid, andre mindre. Men Utøya trenger ingen millioner, hun trenger ingenting. Hun kaller og ber dere om å komme, igjen og igjen. Til smilene kommer tilbake.

Til sårene gror, til hun igjen kan la solidariteten slå leir på henne, og samle unge engasjerte mennesker .

Men den Utøya jeg møtte, den Utøya som vokser og gror har gjort det uten noen rosetog, uten regnbuesang, uten politikk, uten ideologi, uten mennesker; Utøya har selv gjort noe vi mennesker ennå ikke har klart med det som skjedde. Før noen rakk å ta Utøya tilbake har øya tatt seg selv tilbake.

Jeg forlater Utøya flere timer senere etter å ha vandret helt for meg selv. Med sorg i hjertet over det som har skjedd, men ikke redsel. Det har vært den sterkeste opplevelsen av trøst siden rettssaken startet. Det er ikke i rettssal 250 vi kommer oss videre, der skal kun dommen etter menneske-skapte lover falle. 

Det er i kontakt med naturens lover vi kommer videre etter 22 juli. I kontakt med en natur som ikke lar seg stoppe av terror.

Hvis Utøya kunne gi sin forklaring i rettssal 250, ville hun ha sagt dette.

Ingen terror kan stoppe livet og kjærligheten i å gro videre. La meg vise vei.

Utøya kaller. Hører du henne?

Skoen fra folkedypet

Jeg har en murvegg hjemme. I dag skal jeg kaste en sko mot den. Så hardt jeg kan.

Det skjer rett før den siste obduksjonsrapporten fra Utøya legges frem i rettssal 250.

En sko fyker gjennom rommet i Breiviks retning.

Sekunder senere hører vi lyden av gråt. Lyden av gråt. Lyden av bunnløs sorg og savn. 

Hadde det skjedd noe spesielt i forkant?

Ja, dette er en meget spesiell dag. For i dag har vi tatt juridisk farvel med alle de avdøde. I dag kunne de forlate rettssal 250. Kroppene deres vitnet mot Anders Behring Breivik. De 77 døde føltes som om de var til stede med oss den dagen 22. juli-rettssaken startet.

De avdøde hadde vist retten sine sår, de hadde vist oss hva deres forsvarsløse kropper ble utsatt for de siste dyrebare minuttene før Breivik valgte å skyte dem. Det siste avdøde vitnet hadde sitt vitnesbyrd igjen, før de skulle forlate rettssalen

Og det var da skoen ble kastet.

Skoen kom ikke fra en utenlandsk mann, heller ikke fra noen lynsjegjeng eller mobb. Skoen kom fra folkedypet. Det norske folkedypet som ikke har oppsøkt sin skygge. De måtte låne dette uttrykket fra en person fra et land hvor de gråter høyt. De gråter til sin skaper, de gråter over sin avmektighet, de kaster sko på dem som misbruker sin makt.

Som en gråtekone tok den unge utenlandske mannen på seg ansvaret på vegne av nasjonen og gråt ut alle de tårene, skrikene, hylene som i all sin verdighet satt som kvelende klumper i halsen. Derfor takket de pårørende ham. Derfor kjente vi denne befriende følelsen. Det varte i noen øyeblikk. Før fornuften, analysene og advarslene kom på plass. Et lite øyeblikk før tårene igjen ble fengslet.

I dag tok vi farvel med dukken i salen, dukken som taust har båret de brutale detaljene om skudd etter skudd. De fleste fra halsen og opp. Vi har sittet og vi har håpet at alle våre tårer kunne bli et panser rundt dukken sånn at hver eneste kule som ble detaljert beskrevet kunne stoppes. Og likevel, det var ingenting noen kunne gjøre. For dette hadde skjedd. Det kunne ikke gjøres om.

Unge jenter og gutter, skutt gjennom hånden de beskyttet hodet sitt med, i halsen mens de fortsatt lå skadet etter skudd. Det er sannheten. Det er det som skjuler seg i traumene. Det er dette folkedypet vårt skal bearbeide.

Som et forvarsel om den sorgen som ikke kan uttrykkes gjennom rosetog og rosesang, som et forvarsel om den sorgen som det ikke finnes noen rettferdighet for, kom skoen fykende gjennom luften, og etterlot oss barbeinte, hudløse, gråtende uten kontroll.

Det var skriket, den ukontrollerte gråten til den unge utenlandske skokasteren, som kanskje var den sterkeste kontrasten til hvordan folk har vist sin sorg i møtet med all de forferdelige henrettelsene av alle deres kjære.

Jeg støtter ikke skokasting i rettssaler. Og det er veldig trist at skoen ble kastet på denne måten. Den traff for øvrig ikke Breivik, men en av forsvarerne. Men når vi først har fått skoen ut av sekken, så kan vi finne et bedre sted å hive skoen. Og forsvarer Lippestad har rett i at slike episoder kan trigge en farlig lynsjestemning. Det er viktig at han får full støtte for at gjenstander aldri må kastes i en rettssal.

Her i landet vet jeg ikke hva de som føler avmektighet gjør. Lager en Facebook-gruppe? Melder seg inn i politiske partier? Eller skriver leserinnlegg. De kaster ikke sko i alle fall.

Hittil har de pårørende og vitner reagert med det jeg mener er det sterkeste tegn på raseri: Latt som han ikke eksisterer i sal 250. De gir ham ikke noen ting. Heller ikke sitt raseri. Han kontrollerer ikke dem. Skoen fra folkedypet varslet at vi heller ikke må la kontrollen kontrollere oss.

Vi må kaste sko med all den kraft vi kan. Vi må gråte alle våre tårer, for så grusom er den brutaliteten vi vitner nå, at det vil komme sjokkbølger av gråt i mange år fremover. Men 22. juli må aldri få ta smilet vårt.

Personen som satt nærmest meg var en fremmed. I en slik stund føles ingen fremmed. Jeg klarer å samle meg. Han smiler og sier til meg: Denne skokastingen var jo en brobyggerhandling. Nordmenn og innvandrere kunne nå kjenne virkelig samhold. Jeg begynner å le gjennom tårene.

La det kastes en sko hver dag. Sett opp en kastevegg, og la alle som vitner dette få kaste sine sko og gråte ut. En sørgevegg der alle sko er like. Uansett hvilken religion eller etnisk gruppe skoen kommer fra. Uansett om den er norsk eller en innvandrersko.

Shabana Rehman Gaarder kommenterer rettssaken mot Anders Behring Breivik for NRK.no

Skyld og uskyld

Det var en 13-åring ved navn Sophia som for første gang brukte ordet «skyld» om sin følelser etter 22. juli. Hun trodde at fordi hun var muslim var det hennes skyld at så mange mennesker ble drept.

Det var trist og vondt for oss å høre det, men det er ikke uvanlig hos barn å ta på seg skyld for negative ting de ikke forstår.

At dette barnet kjente skyldfølelse, er ikke noe annet enn et tegn på barnets uskyld. 

Men hvorfor opplever voksne muslimer, som VG-journalist Shazia Sarwar, skyld for 22. juli? Og hvorfor ønsker den omstridte redaktøren for det kjente islamkritiske nettstedet Document.no, Hans Rustad, muslimenes skyldfølelse velkommen? 

22. juli-sentimentalitet

Jeg synes det Sarwar og Rustad uttrykker, nærmer seg en form for 22. juli-sentimentalitet.

Sarwar skriver om den snikende skyldfølelsen:

«Hadde ikke pappa kommet til Norge på 70-tallet, hadde kanskje disse 77 umistelige menneskene fortsatt levd. Hadde vi oppført oss annerledes, holdt en lav profil, lagd lite leven, så hadde 22. juli kanskje aldri skjedd. Hadde de liberale muslimene ikke tatt skittentøyvasken offentlig, hadde de konservative muslimene sluttet å «kreve» så mye, så hadde Anders Behring Breivik ikke hatt noe grunn til å «vekke» nordmenn mot den muslimske faren.»

Disse irrasjonelle tanker blir kastet opp i været uten at de blir tatt ned igjen. I stedet kommer begeistring fra uventet hold. Og vi ser en sjelden omfavnelse; redaktør Hans Rustad skriver:

«De norske har hele tiden fortalt muslimene at på grunn av Breiviks ondskap skal de elske de nye landsmenn så mye mer. Da føler innfødte nordmenn på skyld; han var jo norsk, vestkantgutt, hvit, fundamentalistisk kristen, så nå må de ta seg sammen og vise at de tar avstand og føler med muslimene. Så kommer Sarwar og hopper bukk over all moraliseringen og snakker som et menneske: Hun føler skyld over at foreldrene kom til Norge. Kanskje det er deres skyld at Breivik begikk massemordet?».

Provoserende møtepunkt

For Rustad er muslimenes følelse av skyld fortalt av Sarwar en dyp menneskelig betraktning, et utgangspunkt for en ekte samtale.

Hans Rustad er en kjent islamkritiker og redaktør for et nettsted som kritiseres for å tiltrekke høyreorienterte. Anders Behring Breivik ønsket selv å bidra før han ble avvist av redaktøren.

Men dette sentimentale møtet er provoserende. For hvis det er det som skal til, at muslimer produserer en fullstendig ubegrunnet skyld, for å innfri forventningene til et muslimkritisk Norge, er det da dette møtepunktet som Rustad ønsker?

Og hva er det Shazia Sarwar har tenkt, om hvilke signaler hun sender ut ved denne litt uforståelige skyldfølelsen?

Gjenkjennelse i forbudte tanker

For Breiviks iskalde rasjonalisme er mer forståelig enn Sarwars irrasjonelle sentimentalitet. For de tankene som dukker opp hos meg, de forbudte tankene, er at jeg skjønner hvorfor Breivik ble radikalisert.

Jeg ser logikken i resonnementene hans, jeg ser hans vei mot hatet, hans vei mot helvete. For seg selv og for andre. Jeg kjenner meg igjen i det, fordi jeg kunne vært på den samme veien selv.

Jeg har selv fått mye bank i Oslos gater på grunn av kulturkonflikter. Og det utrolige er hvor mange løvetannbarn det er i Oslo som har overlevd uten å la seg rekruttere til hat, til tross for at mange deler og kjenner på tilbakeholdt raseri i kjølvannet av 22. juli.

Dette tilbakeholdte raseriet er det som blir provosert av å lese om muslimenes skyldfølelse, når den er basert på ikke et egentlig oppgjør, men sentimentalitet.

Hva vil Sarwar oppnå med å dele den, uten å forklare eller plassere denne skylden? Bortsett fra å referere til en familiehistorie som er veldig lik tusenvis av andre familiehistorier i Norge?

Problemet er ikke at den irrasjonelle skylden er tabubelagt. Problemet er at den rasjonelle skyldfølelsen er tabubelagt i mange muslimske familier.

Hvor mange ganger har du hørt noen si, i hjemmene, i moskeen, i rosetoget: « Vi skulle ha gitt døtrene våre frihet til å elske og velge en nordmann. Dette er tabuet Shazia. Ikke skyldfølelsen over at pappa kom til Norge på 70-tallet. Men hva han ikke tillot».

For deg Shazia Sarwar som er først og fremst norsk vil det være mer naturlig å spørre, hva er det i vårt samfunn som gjør at en så mørk og destruktiv kraft som det Breivik manifesterer kan oppstå?

Hvilken virkelighet?

Som journalist, samfunnskritiker og norsk, skjønner jeg ikke at det ikke er der du setter inn analysen, i stedet for å spekulere i årsaker du vet ikke er aktuelle?

Det er ingen som tror at det er din immigrasjonshistorie som er skyld i at 22. juli skjedde. Du gjentar disse følelsene vi brukte masse krefter på å forklare det 13 år gamle barnet Sophia, at ikke hadde noe som helst reell sammenheng.

Er det ikke nettopp en fortsettelse av barnets gnagende skyldfølelse du har delt? Hva tror du Sophia tenker om det?

For det er forskjell på skyld og ansvar. 

For hvis vi skiller den irrasjonelle skyldfølelsen og sitter igjen med rasjonalitet, hvilken ærlige virkelighet er det da som treffer oss?

Vi har ikke tatt ansvar mot hatet

Hvis vi virkelig ønsker en ekte og dyp menneskelig samtale, så må vi ta innover oss at det er flere ungdommer som har mistet livet i kulturkonflikter lenge før 22. juli skjedde.

At fortsatt er ungdommer truet på livet og må gå i dekning, de er trakassert og forfulgt i dag fordi vi ikke har klart å gi dem trygghet og frihet i krysspresset.

Vi må ta innover oss at vi ikke har tatt ansvar for de reaksjonære ideologene som ukritisk for komme til landet og tale for ungdom. Vi må ta innover oss at vold har avlet vold, at vi har hatt for stor respekt for privatlivets fred.

For hatet mot det multikulturelle samfunnet har vokst frem i ruinene av de mange ødelagte hjem, av de tomme skolepultene etter skoleferien, av de mange slåsskampene i skolegårdene, av voldtektene, av tvangsekteskapene, av kulturmobbingen, av de mange avvisningene på utesteder, av de kjærlighetsbarna som aldri ble født mellom muslimske jenter og norske ikke-troende menn, og på forfølgelsen av dem som forsøkte å si ifra.

Av et samfunn i kulturell og demografisk endring, der de voksne ikke alltid var til stede. Mange overlevde denne prosessen uten å bli radikalisert, uten å fantasere om terror og drap.

Breivik gjorde ikke det. Det er bare hans skyld. Han hadde et valg. Han valgte å ta liv.

Tilfellet Breivik oppsto i en fredelig nasjon fordi han fikk være helt i fred.

Isolasjon er velferdsstatens skyggeside

Norges største verdi er ikke bare individets frihet, det er også privatlivets fred. I privatlivets fred er det blitt slik at et menneske kan sitte isolert uten familiens støtte og opprettholde sin velferd.

Å kunne leve uten andre rundt deg, er velferdsstatens skyggeside.

Den norske befolkning er ledende i verden på bruk av informasjonsteknologi, dermed er det også flere nordmenn enn de fleste andre steder i verden som går inn i en virtuell virkelighet, hver dag.

For mennesker som kan leve uten et sosialt kollektivt, som gir det korreksjon, på vrangforestillinger, og selvdestruksjon er borte.

Familien er borte. Slekten er borte. Det er ikke unaturlig å være alene i Norge. Det er unaturlig i de fleste land i verden.

Der individet er ensomt i det norske samfunnet er også den muslimske familien isolerte, med et samhold som heller ser mot organisert og politisk religion.
Om vi skal føle ansvar for noe som helst er det denne isolasjonen vi må bryte.

Shabana Rehman Gaarder kommenterer rettssaken mot Anders Behring Breivik for NRK.no.

Brevet til en lillebror

Sist fredag møtte jeg en pårørende fra Utøya for første gang. Jeg var redd før møtet

Jeg fryktet mine egne følelser etter å ha fulgt en rettssak med så mange grusomme detaljer så tett. Var jeg i stand til å stå ansikt til ansikt med en pårørendes ubegripelige tap?

Det sitter et gisp av sjokk og sorg i kroppen min etter å ha sett en
typisk norsk sommeridyll bli senket i blod. Bildet kommer opp igjen og
igjen, som en vond drøm, som et hyl fra de dødes tjern. Ugjerningene som brettes ut i retten, fyller det tause rommet mellom tilhørerbenken og tiltalebenken med ofrenes smerteskrik. Vi rives og slites i stykker, mens atmosfæren er som i et disiplinert klasserom. Eller på rektors kontor.

Etter å ha fulgt rettssaken tett fra første dag, og forsøkt å fordøye så mye menneskelig fortvilelse og sorg, har jeg til tider mistet kontakten med min egen hverdag, mistet grepet om tid. Jeg har falt i tanker og ikke klart å være helt tilstede, fordi hjertet plutselig fryser og uvirkelighetsfølelsen blir overveldende. Derfor blir jeg usikker på hvordan jeg takler å møte en pårørende. Jeg er redd for å gjøre noe galt. Si noe galt.

Den unge mannen forteller om sorgen som ikke forsvinner. Det å miste
noe helt unikt. Om tomheten. Men det blir fort mindre snakk om døden og mer om det levde livet. Om politikken, om engasjementet, om ordene til den unge AUF-eren, lillebroren hans. Selv om han er borte, vil ordene hans synge som et ekko for alltid. Et ekko som blandes med alt det som også skulle vært sagt.

Hvor er raseriet, spør jeg?

– Jeg kunne selv drept tiltalte uten å trekke på skuldrene, selv om hatet mot ham er så lite at jeg nesten blir kvalm. Hatet drukner i sorgen. Gjør det meg gal? Empatiløs? Spør han.

Jeg spør ham hva han tenker om nettopp dette. At rettssaken til syvende og sist bare handler om dette ene: Hva er galskap?

Han rister på hodet.

– Jeg forstår ikke at det selv etter en uke med tiltaltes egen
forklaring i retten, fremstår som et åpent spørsmål om han er tilregnelig eller ikke. Jeg tenker at den som så inderlig ønsker å utilregnligjøre politisk terrorisme, løper en idiots ærend. Han forklarer seg i grunnen veldig rasjonelt, gitt sin ondskapsfulle agenda.

– En kan jo også spørre seg selv: Hva om tiltalte var en selverklært militant islamist? Ville han i det hele tatt fått en psykiatrisk vurdering?

– Kanskje svarer han så ærlig det går når han sier at de to første drapene på Utøya var vanskelige, mens resten gikk nærmest på autopilot. Selvfølgelig følte han dødsangst, han burde jo vært skutt eller pågrepet lenge før. Iblant kan det være greit å sammenligne han med en islamsk terrorist, som jubler over 3000 døde amerikanere og hele verdens oppmerksomhet, hvis det gjør det enklere å forstå.

Jeg som var redd for å tråkke feil, blir tankefull av utfordringen. Jeg innrømmer å ha tenkt tanken selv.

– Jeg skulle ønske min bror fortsatt var i live, så kunne jeg fortalt ham hva jeg tenker. At det å kjempe mot hatsk ideologi er akkurat like viktig som det alltid har vært, men at både AUF og media kanskje burde lagt vekk den kampen disse ti ukene. Dels for å se klarere, men også for ikke å gi gjerningsmannen mer oppmerksomhet enn han allerede har fått.

– At rettsaken er et oppgjør med 77 drap, ikke en ideologi. Da hadde man sluppet å fremstille tiltalte som alt det han ikke er, og holdt seg til det han uomtvistelig er: En kaldblodig massemorder. En mann som i likhet med mange andre tror han virker smartere om han bruker vanskelige ord. En mann som er livsfarlig, og langt fra dum, uansett hvor ynkelig vi fremstiller han, sier storebror og løfter blikket.

– Han burde vært glemt og gjemt, sålangt det går. Hva er det egentlig vi prøver på, å gjøre Norge til et ønskemål for terrorisme?

Jeg tenker på alle familiene ,alle de tomme gutte- og jenterommene.
Hvordan skal disse familiene noensinne få oppleve rettferdighet?

Hvordan er det mulig å få noen svar på hvorfor alle deres kjære ble tatt fra dem, i en kamp om tilregnelighet, som storebroren påpeker.

Kampen om tilregneligheten er jo også en kamp om ideologien. For retten har lagt opp til at vi skal høre masse om en ideologi som er så sinnsyk at han ikke kan være tilregnelig. Derfor kan vi ikke snakke tilregnelighet og ideologi uavhengig av hverandre i denne saken.

– Jeg skjønner at det blir en del av rettsaken, men utenfor rettsalen må man skille mellom tanker og handlinger. Ved å flette de sammen, polariserer man langt mer enn nødvendig.

Vi snakker om hvordan vi er blitt fanget i et samfunn der absolutt alt
skal formidles, om å dekke en rettssak der noen få utvalgte får se alt, mens resten av folket bare får se noe. At dette skaper et skille i befolkningen, et skille i vår felles hukommelse om hva som utspant seg i rettssal 250.

Jeg sier farvel til storebror. Den pårørende. Det var ikke noe å være redd for. I denne samtalen var det nemlig rom for frykt.