Brevet til en lillebror

Sist fredag møtte jeg en pårørende fra Utøya for første gang. Jeg var redd før møtet

Jeg fryktet mine egne følelser etter å ha fulgt en rettssak med så mange grusomme detaljer så tett. Var jeg i stand til å stå ansikt til ansikt med en pårørendes ubegripelige tap?

Det sitter et gisp av sjokk og sorg i kroppen min etter å ha sett en
typisk norsk sommeridyll bli senket i blod. Bildet kommer opp igjen og
igjen, som en vond drøm, som et hyl fra de dødes tjern. Ugjerningene som brettes ut i retten, fyller det tause rommet mellom tilhørerbenken og tiltalebenken med ofrenes smerteskrik. Vi rives og slites i stykker, mens atmosfæren er som i et disiplinert klasserom. Eller på rektors kontor.

Etter å ha fulgt rettssaken tett fra første dag, og forsøkt å fordøye så mye menneskelig fortvilelse og sorg, har jeg til tider mistet kontakten med min egen hverdag, mistet grepet om tid. Jeg har falt i tanker og ikke klart å være helt tilstede, fordi hjertet plutselig fryser og uvirkelighetsfølelsen blir overveldende. Derfor blir jeg usikker på hvordan jeg takler å møte en pårørende. Jeg er redd for å gjøre noe galt. Si noe galt.

Den unge mannen forteller om sorgen som ikke forsvinner. Det å miste
noe helt unikt. Om tomheten. Men det blir fort mindre snakk om døden og mer om det levde livet. Om politikken, om engasjementet, om ordene til den unge AUF-eren, lillebroren hans. Selv om han er borte, vil ordene hans synge som et ekko for alltid. Et ekko som blandes med alt det som også skulle vært sagt.

Hvor er raseriet, spør jeg?

– Jeg kunne selv drept tiltalte uten å trekke på skuldrene, selv om hatet mot ham er så lite at jeg nesten blir kvalm. Hatet drukner i sorgen. Gjør det meg gal? Empatiløs? Spør han.

Jeg spør ham hva han tenker om nettopp dette. At rettssaken til syvende og sist bare handler om dette ene: Hva er galskap?

Han rister på hodet.

– Jeg forstår ikke at det selv etter en uke med tiltaltes egen
forklaring i retten, fremstår som et åpent spørsmål om han er tilregnelig eller ikke. Jeg tenker at den som så inderlig ønsker å utilregnligjøre politisk terrorisme, løper en idiots ærend. Han forklarer seg i grunnen veldig rasjonelt, gitt sin ondskapsfulle agenda.

– En kan jo også spørre seg selv: Hva om tiltalte var en selverklært militant islamist? Ville han i det hele tatt fått en psykiatrisk vurdering?

– Kanskje svarer han så ærlig det går når han sier at de to første drapene på Utøya var vanskelige, mens resten gikk nærmest på autopilot. Selvfølgelig følte han dødsangst, han burde jo vært skutt eller pågrepet lenge før. Iblant kan det være greit å sammenligne han med en islamsk terrorist, som jubler over 3000 døde amerikanere og hele verdens oppmerksomhet, hvis det gjør det enklere å forstå.

Jeg som var redd for å tråkke feil, blir tankefull av utfordringen. Jeg innrømmer å ha tenkt tanken selv.

– Jeg skulle ønske min bror fortsatt var i live, så kunne jeg fortalt ham hva jeg tenker. At det å kjempe mot hatsk ideologi er akkurat like viktig som det alltid har vært, men at både AUF og media kanskje burde lagt vekk den kampen disse ti ukene. Dels for å se klarere, men også for ikke å gi gjerningsmannen mer oppmerksomhet enn han allerede har fått.

– At rettsaken er et oppgjør med 77 drap, ikke en ideologi. Da hadde man sluppet å fremstille tiltalte som alt det han ikke er, og holdt seg til det han uomtvistelig er: En kaldblodig massemorder. En mann som i likhet med mange andre tror han virker smartere om han bruker vanskelige ord. En mann som er livsfarlig, og langt fra dum, uansett hvor ynkelig vi fremstiller han, sier storebror og løfter blikket.

– Han burde vært glemt og gjemt, sålangt det går. Hva er det egentlig vi prøver på, å gjøre Norge til et ønskemål for terrorisme?

Jeg tenker på alle familiene ,alle de tomme gutte- og jenterommene.
Hvordan skal disse familiene noensinne få oppleve rettferdighet?

Hvordan er det mulig å få noen svar på hvorfor alle deres kjære ble tatt fra dem, i en kamp om tilregnelighet, som storebroren påpeker.

Kampen om tilregneligheten er jo også en kamp om ideologien. For retten har lagt opp til at vi skal høre masse om en ideologi som er så sinnsyk at han ikke kan være tilregnelig. Derfor kan vi ikke snakke tilregnelighet og ideologi uavhengig av hverandre i denne saken.

– Jeg skjønner at det blir en del av rettsaken, men utenfor rettsalen må man skille mellom tanker og handlinger. Ved å flette de sammen, polariserer man langt mer enn nødvendig.

Vi snakker om hvordan vi er blitt fanget i et samfunn der absolutt alt
skal formidles, om å dekke en rettssak der noen få utvalgte får se alt, mens resten av folket bare får se noe. At dette skaper et skille i befolkningen, et skille i vår felles hukommelse om hva som utspant seg i rettssal 250.

Jeg sier farvel til storebror. Den pårørende. Det var ikke noe å være redd for. I denne samtalen var det nemlig rom for frykt.