Det er en ny bevissthet om hvem vi er som nå tar form i rettssal 250. Det har vi de overlevendes vitnesbyrd å takke for.
En finger er vist, en sko er kastet, et hatefullt direkte blikk er rettet. Han er blitt kalt en enmannsepidemi, som burde brennes, og senere pekt på og kalt dust. Det er blitt lagt godt merke til. Men det er ikke det som står sterkest etter alle vitnesbyrdene fra Utøya.
Mer enn 40 fornærmede og vitner av de flere hundre som var på Utøya 22. juli, har nå levert sine forklaringer om det som skjedde da døden gikk i land.
Blant de siste fornærmede dukket en meget bestemt ung frøken opp. Med sort orkidé i håret, sort antrekk, sorte innrammede briller halvveis ned på neseryggen, og kjede med store hvite perler.
18-åringen setter i gang å fortelle, inntil hun peker mot Breivik og sier: «Vi står der helt til han dusten der dukket opp». Hun går deretter så raskt videre i sin forklaring at retten later som de overhørte dusten.
Raseri og verdighet
Hele framtredenen til jenta fra Moss har noe veslevoksent over seg. Hun himler suverent med øynene og svarer på spørsmål fra forsvaret om hvor langt unna Breivik hun sto da han skjøt, og hvor lang tid han brukte: «Jeg var ikke akkurat opptatt av å måle lengde eller telle tid når den greia der skjøt mot oss.» Så sender hun et megetsigende blikk tilbake, som med en oldemors livserfaring.
Jeg bryter ut i spontanlatter flere ganger og kjenner en glede over at vi har slike originale ungdomspolitikere.
Også Breivik smiler. Men det har han ingen verdens grunn til. For han blir i tillegg takket av den unge damen, for at hennes politiske engasjement nå var på topp. Sterkere og mer brennende enn noensinne.
Denne kraften av sårbarhet og stolthet, av raseri og verdiget hos våre ungdomspolitikere åpenbarte seg for første gang, da de siste obduksjonsrapportene var i ferd med å bli lagt frem.
Tonje Brenna inntok vitneboksen den 9. mai. Atmosfæren i rommet ble med ett annerledes av Brennas utstråling.
Tonje Brenna var den første fornærmede fra Utøya som vitnet, og hun smilte. Et stolt smil med hevet hode og klart blikk. Det er ikke det første smilet fra en ungdomspolitiker vi så i rettssal 250.
Forskjellen var at AUF-eren som nå smilte, var i live. De andre smilene hadde så langt komme fra fotografier av ungdommer som var borte. Men så sto det en der som var lys levende.
Brenna innledet en fase i rettssaken som skulle vise for retten at selv om 69 individer på brutalt vis for alltid ble brakt til taushet, så er det umulig å bringe verdiene de representerte til taushet.
De vant allerede den dagen Breivik bestemte seg for å gjøre ord og tanker til handling. De hadde vunnet før bomben eksploderte i Oslo sentrum.
De overlevendes rike
Nasjonen med tre generasjoner i fredstid må nå gjennom en nedstigning i traumenes, sorgens, og de overlevendes rike. For resten av vår levetid.
Vi vil stige opp fra dette, innvidd i et landskap i vår kollektive bevissthet, innvidd i psykens sterkeste redskap. Overlevelsesinstinktet. For godt voksne mennesker er imponerte over styrken norsk ungdom utsatt for terror og drapsforsøk i fredstid har vist.
Overlevende fortalte hvordan de trøstet en internasjonal gjest, som allerede var skutt en gang, med å si: «Dette er veldig uvanlig i Norge. Dette pleier ikke å skje her.»
Hun ble senere truffet av et dødelig skudd.
De ble ikke bare lurt, de ble utsatt for et attentat som de ikke hadde noen forutsetninger for å forsvare seg mot.
De var fanget på øya. De var alene. Gro med følget var dratt. Støre med følge var der dagen før. Ingen presse var igjen. Nasjonen var nettopp blitt sjokklammet av bomben. Monica, Trond og flere voksne drept.
«MS Thorbjørn» var dratt, som et spøkelsesskip ute i vannet, forteller det aller siste vitnet, Adrian Pracon, som lå nesten en hel time alene på sydspissen og håpet på hjelp. I en time holdt Breivik på. I snitt drepte han omtrent ett menneske i minuttet.
Vi skjønner at de unge tapre menneskene som nå har levert sine vitnesbyrd, ikke bare har gjort det for dommerne. Men også for de etterlatte. Til hvert vitne har bistandsadvokatene stilt spørsmål.
Husker de noe eller noen av de som døde der du befant deg? Hvordan var stemningen blant dere? Hva var de siste ordene som ble sagt?
Bærer sine arr med verdighet
To barn har kommet igjen og igjen i forklaringene. Ungdommene tok seg av dem. De gjemte dem, hysjet på, trøstet, holdt de inntil brystet, mens kampen for livet foregikk, og de flyktet med ungene rundt og rundt på øya. Og ble samtidig også vitner til drapene på sine kamerater og drapsforsøkene mot seg selv.
Arrene er mange. Psykiske og fysiske ettervirkninger er fortsatt tydelige. Det finnes like mange måter å bearbeide på som det finnes mennesker. Fra de som fortsatte på skole og jobb like etter at de ble utskrevet fra sykehuset, til hun som fortsatt gråter sine tapre tårer for han som kastet seg foran henne og tok i mot skuddene og reddet hennes liv.
Det de ble vitner til, det som nå tynger dem og skaper sorg og isolasjon, vil også til slutt bli deres styrke. Slik fungerer menneskenaturen.
Arr som er blitt navngitt, solidaritet og samhold, arr som er blitt vist frem, arr som vil være der for resten av livet. Og det er ingen hvem som helst som bærer disse arrene. Det er våre ungdomspolitikere. Allerede samfunnsbevisste taleføre unge mennesker.
22. juli er blitt meislet rett på kroppen deres. Et minne om at de er en av de overlevende.
De fleste bærer sine arr med stolthet og verdighet. Noen forakter dem. Andre har ikke rukket å tenke, for det kommer fortsatt verk ut, det er fortsatt sår. Metallfragmenter fortsatt i kroppene deres. Det er et stort mot og livsvilje i galgenhumoren og selvironien, de få gangene de har tillatt seg det i retten.
Opp fra hender som holdt hender som mistet liv, opp fra lyden av vennenes siste pust, mens de skjønte at det fortsatt er liv i dem, reiste de seg. Tok i mot og ga hjelp. Jakker ble lagt rundt skjelvende kamerater, egne klær ble revet av og brukt til å stoppe bløende skuddsår.
Det skjedde ikke én massakre på Utøya. Det var flere massakrer.
Flere overlevende fra Utøya forteller at de fortsatt sliter, men det politiske engasjementet er blitt enda sterkere.
De aller fleste har fortalt om drapene og drapsforsøkene med Breivik til stede i samme rom.
Fortalt om da de sendte meldinger til sine kjære om at de er glad i dem fordi de var overbevist om at de kom til å dø. Vitne etter vitne har berettet om lyden av død, en pipende lyd i ørene som overdøvet alt, etter at de ble skutt med livstruende skudd.
Til slutt sa Mohamad Hadi Hamed, vitne fra Irak, at Breivik er en epidemi. I gamle dager brente man mennesker som var rammet av en epidemi for at det ikke skulle spre seg. Gutten som sier dette sitter der med halve kroppen sin skutt vekk.
Et felles traume
Han har rett. Breivik bærer en epidemi i seg selv. Den epidemien har et navn. Mord. Vi brenner ikke mennesker i vår tid. Vi kan brenne vold som metode. Vi kan brenne ideologien han feigt klamrer seg fast til. Vi kan brenne det feige forsøket på å skape splittelse.
Nå er det dette som er blitt det sterkeste innholdet på hva «Det nye vi» er.
22. juli er et slikt nasjonalt traume med så mange døtre og sønner drept. Fra hele landet. Dialektene fra nord til sør, øst til vest. Fargene fra innfødt og innflytter. Status som flyktning eller statsborger. Samisk drakt eller AUF-merke. Felles var at de var på Utøya. Felles var at de uansett hvilket parti de tilhørte, var og er demokratiets arvtagere.
Og selv om det ennå verker og pipler fra sårene, selv om det ennå vil ta tid før de igjen kan se rundt seg og behovene til sine kjære, selv om de ennå kjemper med ettervirkninger og bilder, lukt og lyder fra sine døde kamerater, er de ikke knekt. Og det er det viktigste vitnesbyrdet de har levert fra seg. Den viktigste. Om vi hadde grått alle våre tårer så hadde det ikke vært nok for den katastrofen som rammet oss.
Men vi har noe annet. Og det er «Det nye vi», som formes akkurat nå i rettssal 250, med ungdomspolitikernes vitnesbyrd.
Med all respekt kjære ungdommer. For resten av livet.
No comments:
Post a Comment