Uten en eneste krone har Utøya reist seg selv. Det er Utøya som er minnesmerke.
Det finnes ikke lenger tall på hvor mange ganger rettssal 250 har gått rundt Utøya, med grafiske tegninger, luftfoto, punktmarkeringer og de 69 røde prikkene.
En øy som ble skjendet på det groveste. En tillit som ble så brutalt brutt av en som ga seg ut for å være en vokter og en beskytter. En drapsmann i politiets forkledning.
Utøya. For alltid stenket i blod etter å ha blitt kringkastet verden rundt, med 22. julis grusomme detaljer.
Obduksjonsrapportene fra de avdøde på Utøya er lagt frem, fulgt av minneord for hver og en av dem.
Ikke bare ble sårene revet opp, men måten de ble drept på, hver eneste kule som traff dem, skar seg dypere ned i vårt nasjonale traume. Hver gang rettsmedisineren plasserte pekepinnene på dokka. Vi visste hva som hadde skjedd. Detaljene om hvordan vil aldri kunne bæres.
Åsted Utøya brettes ut meter for meter som et blodig laken som ikke tørker. Etter å ha sett hva ungdommene ble utsatt for, raser ateisten i meg mot Skaperen i sorg og tårer.
For hvordan kan solen stå opp, hvordan kan natten falle, hvordan kan årstidene fortsette når klokken stoppet 22. juli og sårene fortsatt ligger åpne i form av traumer?
Tyrifjorden, MS Thorbjørn, Hovedhuset, Kafebygget, Teltplassen, Skolestua, Kjærlighetsstien, Pumpehuset, Bolsjevika, Stoltenberget, Sydspissen.
Vi skulle bli så altfor godt kjent med disse stedene som et nasjonalt sjokk som ikke kan frigjøres fra blodflekkene i Tyrifjorden.
Jeg bestemte meg for å forlate rettergangen og dra ut til Utøya.
Skal tenåringer noensinne kunne ligge i telt og sove der igjen? 69 mennesker kom aldri hjem igjen derifra. Så mange livredde, sjokkskadde og sårede mennesker rømte øya. Øya er blitt det hjerteformede ikonet på 22. juli-terroren og den brutaliteten som sjokkerte en hel verden.
Jeg trodde oppriktig jeg skulle oppleve et møte med en skrekkens øy da jeg bestemte meg for å forlate rettergangen og dra ut til Utøya. At skygger av skuddenes ekko fortsatt skulle bevege seg mellom trærne. Slik gikk det ikke.
Til min store overaskelse møtte jeg en øy som i stedet for å skremme vekk, inviterte inn. Utøya var forberedt. Hun har latt tiden binde sårene. Hun har latt årstidene tørke opp blodflekkene med naturens eget kretsløp. Fra sitt eget jordsmonn har hun skjenket hvite blomster.
Jeg har aldri sett så mange hvitveis i hele mitt liv. Som om hun vet at hun for alltid vil være et minnesmerke.
Øya er dekket med hvitveiser som strekker seg mot lys, varme, kjærlighet. De slår ring om ungdommenes møteplass. Synet av hvitveisene som reiser seg med sarthet og styrke, med skjønnhet og stolthet, opp fra jorden, opp fra Utøyas bankende hjerte, er som et trøstende tegn på liv. Om ingen andre, så er himmelen over Utøya vitnet på dette.
Den samme himmelen ungdommene følte seg helt forlatt og alene under den dagen da Utøya var under angrep. Uten å glemme. Møtet med Utøya ble noe helt annet enn det jeg trodde. Det var ikke det budskapet jeg trodde jeg skulle komme tilbake med.
Utøya hadde pyntet seg i sin fineste vårdrakt. Hun viste hvordan livet gror. Hvordan sårene hennes gror.
Hvitveisene ligger som blomsterbuketter overalt. Hver eneste hvitveis sender ut kjærlighet og søker det samme
De er der ved Hovedhuset, ved Kafebygget, ved Kjærlighetsstien, ved Pumpehuset, ved Skolestua.
De er der ved Hovedhuset, ved Kafebygget, ved Kjærlighetsstien, ved Pumpehuset, ved Skolestua.
Vannet som omringer øya, ved Bolsjekvika, Stoltenberget, ved Sydspissen, vitnet også det som skjedde. Nå, ved grottene, hviskes bølgenes sang, i takt med fulgene som kvitrer. Øya lager lyd, den dufter, som om den kaller på ungdommene. Jeg er fortsatt deres. Jeg er fortsatt her.
Sorgen vil på ingen måte bli glemt, den vil være der livet ut. Men sorgen vil bli mykere. Transformert til noe som tilhører livet og evigheten. Noe som bare er der, akkurat som natt og dag, sol og måne, og årstidene. Et varmt minne om de døde. Og ikke lenger bunnløs smerte.
Utøyas hjerte banker som det alltid har gjort for ungdommene. Som om hun vet at 22. juli ble hennes favn gjort om til gravene til unge idealister. Hun har kledd grunnen under deres føtter med sittt eget blomsterhav. Med denne sartheten, som det mykeste fløyelsblad på hvitveisen, våger livet seg forsiktig, men mektig og modig tilbake på Utøya.
Og nå venter hun tålmodig. Kanskje må hun vente en generasjon. Noen vil trenge lengre tid, andre mindre. Men Utøya trenger ingen millioner, hun trenger ingenting. Hun kaller og ber dere om å komme, igjen og igjen. Til smilene kommer tilbake.
Til sårene gror, til hun igjen kan la solidariteten slå leir på henne, og samle unge engasjerte mennesker .
Men den Utøya jeg møtte, den Utøya som vokser og gror har gjort det uten noen rosetog, uten regnbuesang, uten politikk, uten ideologi, uten mennesker; Utøya har selv gjort noe vi mennesker ennå ikke har klart med det som skjedde. Før noen rakk å ta Utøya tilbake har øya tatt seg selv tilbake.
Jeg forlater Utøya flere timer senere etter å ha vandret helt for meg selv. Med sorg i hjertet over det som har skjedd, men ikke redsel. Det har vært den sterkeste opplevelsen av trøst siden rettssaken startet. Det er ikke i rettssal 250 vi kommer oss videre, der skal kun dommen etter menneske-skapte lover falle.
Det er i kontakt med naturens lover vi kommer videre etter 22 juli. I kontakt med en natur som ikke lar seg stoppe av terror.
Hvis Utøya kunne gi sin forklaring i rettssal 250, ville hun ha sagt dette.
Ingen terror kan stoppe livet og kjærligheten i å gro videre. La meg vise vei.
Utøya kaller. Hører du henne?
No comments:
Post a Comment