Tuesday, May 17, 2011

Akkurat i dag, 17.mai

Akkurat i dag, mer enn noen annen dag, skal vi la rettssal 250 få fri. Uten å glemme at det er nettopp der det skjer, det vi feirer på 17. mai. Grunnlovens ukrenkelighet.
Rettssal 250 har tatt fri resten av uken. Jeg håper alle som har stilt opp der; fra aktoratet til forsvaret, fra dommerpanelet til politiet, fra resepsjon til kantinen, alle medvirkende, får en fin 17. mai.
Det er snart 30 år siden. Førsteklassingene på Nordstrand barneskole i Oslo. Jeg hadde musefletter og lugg, glitrende kjole, hvite tennissokker og pene sandaler. I hånden holdt jeg et norsk flagg og ropte hurra så skingrende høyt som om det var min egen bursdag.

Én generasjon senere. Fra hver eneste bydel kan vi høre korps øve, se flagg vaie og en alen lange mennesker forsøke å gå i rekke.

Utenfor vinduet mitt på Bjølsen i Oslo øver barnetoget. Korps som trommer våre kjente og kjære 17. mai-sanger. Med nyinnkjøpte, fargegnistrende flagg i rødt, hvitt og blått. Spente seksåringer. Så små de er, nesten mindre en skolesekkene sine. Ansiktene lyser opp. De kan sangene, de er stolte av skolen sin, de gleder seg til å vinke til kongefamilien.

Ikke nok med det, i tillegg er det meldt at omkring 2000 svensker skal innta hovedstaden. Festen er i gang fra morgen til kveld. Som vanlig.

Vi skal pynte landet i rødt, hvitt og blått. Vi skal følge vår festtradisjon. Turister, innvandrere og nabolendinger skal igjen glede seg over landets største folkefest. 
Verdens største barnetog.

Vi skal ta på oss vår steindyre bunad, eller billige H&M kjole, drapere oss i silke og chiffong, eller en Dressmann-bukse. Med pølser, is, laks og eggerøre, champagne eller utepils, balkong eller brunpøb, skal vi feire friheten, grunnloven, og Norge.

Vi skal tilbringe dagen i feststemning. Enten vi følger ungene i barnetog, har gjemt oss bort på en bar og drikker alene i Thailand, sitter på taket og spiser vafler i sjømannskirken i New York, eller har søkt fellesskap i den norske kolonien i Spania.
Vi skal heie på russen, vi skal heie på hvitveisene, vi skal heie på en nasjon som går videre. Vi skal alt dette.

Og så;

Om noen få dager. Skal vi igjen rette blikket mot rettssal 250. Mot dem som sterkest målbærer de grunnlovens prinsipper vi feirer i dag.
Fra neste uke skal vi igjen stå side om side med dem som opprettholder rettsstaten i hverdagen.

«Forsikrer du at du vil forklare den rene og fulle sannhet uten å legge skjul på noe, så gjenta etter meg: Det forsikrer jeg på ære og samvittighet».
Dommer Wenche Elizabeth Arntzen smiler til alle vitner som møter. Ungdomspolitikerne har forsikret henne, på ære og samvittighet og forklare den rene og fulle sannhet. Det skal de fortsette med fra neste uke.

Og det er denne vitneplikten, denne borgerplikten, våre ungdomspolitikere nå gjennomfører når de inntar vitneboksen en etter en. Forteller hva de så, hørte, opplevde. Fra angrepet startet, til hjelpen kom.
Mellom linjene, i pausene de tar, i det de svelger rett etter og ha smilt forsiktig, så vet de, og vi vet, at det som har skjedd vil for alltid ha forandret dem.
Nå er de idealister på ære og samvittighet. Idealister som gjør sin plikt. Idealister som vet bedre fordi de vet verre.
Det brenner en ild. Og den vil vare i mer enn en generasjon. Den vil vare til jeg igjen om 30 år ser seksåringer stå spente på rekke og rad, med nyinnkjøpte fargegnistrende flagg i rødt, hvitt og blått, med korps som trommer våre kjente og kjære 17. mai sanger.

Akkurat i dag, mer enn noen annen dag, skal vi la rettssal 250 få fri. Uten å glemme at det er nettopp der det skjer, det vi feirer på 17. mai. Grunnlovens ukrenkelighet.

God 17. mai

No comments:

Post a Comment