Skyld og uskyld

Det var en 13-åring ved navn Sophia som for første gang brukte ordet «skyld» om sin følelser etter 22. juli. Hun trodde at fordi hun var muslim var det hennes skyld at så mange mennesker ble drept.

Det var trist og vondt for oss å høre det, men det er ikke uvanlig hos barn å ta på seg skyld for negative ting de ikke forstår.

At dette barnet kjente skyldfølelse, er ikke noe annet enn et tegn på barnets uskyld. 

Men hvorfor opplever voksne muslimer, som VG-journalist Shazia Sarwar, skyld for 22. juli? Og hvorfor ønsker den omstridte redaktøren for det kjente islamkritiske nettstedet Document.no, Hans Rustad, muslimenes skyldfølelse velkommen? 

22. juli-sentimentalitet

Jeg synes det Sarwar og Rustad uttrykker, nærmer seg en form for 22. juli-sentimentalitet.

Sarwar skriver om den snikende skyldfølelsen:

«Hadde ikke pappa kommet til Norge på 70-tallet, hadde kanskje disse 77 umistelige menneskene fortsatt levd. Hadde vi oppført oss annerledes, holdt en lav profil, lagd lite leven, så hadde 22. juli kanskje aldri skjedd. Hadde de liberale muslimene ikke tatt skittentøyvasken offentlig, hadde de konservative muslimene sluttet å «kreve» så mye, så hadde Anders Behring Breivik ikke hatt noe grunn til å «vekke» nordmenn mot den muslimske faren.»

Disse irrasjonelle tanker blir kastet opp i været uten at de blir tatt ned igjen. I stedet kommer begeistring fra uventet hold. Og vi ser en sjelden omfavnelse; redaktør Hans Rustad skriver:

«De norske har hele tiden fortalt muslimene at på grunn av Breiviks ondskap skal de elske de nye landsmenn så mye mer. Da føler innfødte nordmenn på skyld; han var jo norsk, vestkantgutt, hvit, fundamentalistisk kristen, så nå må de ta seg sammen og vise at de tar avstand og føler med muslimene. Så kommer Sarwar og hopper bukk over all moraliseringen og snakker som et menneske: Hun føler skyld over at foreldrene kom til Norge. Kanskje det er deres skyld at Breivik begikk massemordet?».

Provoserende møtepunkt

For Rustad er muslimenes følelse av skyld fortalt av Sarwar en dyp menneskelig betraktning, et utgangspunkt for en ekte samtale.

Hans Rustad er en kjent islamkritiker og redaktør for et nettsted som kritiseres for å tiltrekke høyreorienterte. Anders Behring Breivik ønsket selv å bidra før han ble avvist av redaktøren.

Men dette sentimentale møtet er provoserende. For hvis det er det som skal til, at muslimer produserer en fullstendig ubegrunnet skyld, for å innfri forventningene til et muslimkritisk Norge, er det da dette møtepunktet som Rustad ønsker?

Og hva er det Shazia Sarwar har tenkt, om hvilke signaler hun sender ut ved denne litt uforståelige skyldfølelsen?

Gjenkjennelse i forbudte tanker

For Breiviks iskalde rasjonalisme er mer forståelig enn Sarwars irrasjonelle sentimentalitet. For de tankene som dukker opp hos meg, de forbudte tankene, er at jeg skjønner hvorfor Breivik ble radikalisert.

Jeg ser logikken i resonnementene hans, jeg ser hans vei mot hatet, hans vei mot helvete. For seg selv og for andre. Jeg kjenner meg igjen i det, fordi jeg kunne vært på den samme veien selv.

Jeg har selv fått mye bank i Oslos gater på grunn av kulturkonflikter. Og det utrolige er hvor mange løvetannbarn det er i Oslo som har overlevd uten å la seg rekruttere til hat, til tross for at mange deler og kjenner på tilbakeholdt raseri i kjølvannet av 22. juli.

Dette tilbakeholdte raseriet er det som blir provosert av å lese om muslimenes skyldfølelse, når den er basert på ikke et egentlig oppgjør, men sentimentalitet.

Hva vil Sarwar oppnå med å dele den, uten å forklare eller plassere denne skylden? Bortsett fra å referere til en familiehistorie som er veldig lik tusenvis av andre familiehistorier i Norge?

Problemet er ikke at den irrasjonelle skylden er tabubelagt. Problemet er at den rasjonelle skyldfølelsen er tabubelagt i mange muslimske familier.

Hvor mange ganger har du hørt noen si, i hjemmene, i moskeen, i rosetoget: « Vi skulle ha gitt døtrene våre frihet til å elske og velge en nordmann. Dette er tabuet Shazia. Ikke skyldfølelsen over at pappa kom til Norge på 70-tallet. Men hva han ikke tillot».

For deg Shazia Sarwar som er først og fremst norsk vil det være mer naturlig å spørre, hva er det i vårt samfunn som gjør at en så mørk og destruktiv kraft som det Breivik manifesterer kan oppstå?

Hvilken virkelighet?

Som journalist, samfunnskritiker og norsk, skjønner jeg ikke at det ikke er der du setter inn analysen, i stedet for å spekulere i årsaker du vet ikke er aktuelle?

Det er ingen som tror at det er din immigrasjonshistorie som er skyld i at 22. juli skjedde. Du gjentar disse følelsene vi brukte masse krefter på å forklare det 13 år gamle barnet Sophia, at ikke hadde noe som helst reell sammenheng.

Er det ikke nettopp en fortsettelse av barnets gnagende skyldfølelse du har delt? Hva tror du Sophia tenker om det?

For det er forskjell på skyld og ansvar. 

For hvis vi skiller den irrasjonelle skyldfølelsen og sitter igjen med rasjonalitet, hvilken ærlige virkelighet er det da som treffer oss?

Vi har ikke tatt ansvar mot hatet

Hvis vi virkelig ønsker en ekte og dyp menneskelig samtale, så må vi ta innover oss at det er flere ungdommer som har mistet livet i kulturkonflikter lenge før 22. juli skjedde.

At fortsatt er ungdommer truet på livet og må gå i dekning, de er trakassert og forfulgt i dag fordi vi ikke har klart å gi dem trygghet og frihet i krysspresset.

Vi må ta innover oss at vi ikke har tatt ansvar for de reaksjonære ideologene som ukritisk for komme til landet og tale for ungdom. Vi må ta innover oss at vold har avlet vold, at vi har hatt for stor respekt for privatlivets fred.

For hatet mot det multikulturelle samfunnet har vokst frem i ruinene av de mange ødelagte hjem, av de tomme skolepultene etter skoleferien, av de mange slåsskampene i skolegårdene, av voldtektene, av tvangsekteskapene, av kulturmobbingen, av de mange avvisningene på utesteder, av de kjærlighetsbarna som aldri ble født mellom muslimske jenter og norske ikke-troende menn, og på forfølgelsen av dem som forsøkte å si ifra.

Av et samfunn i kulturell og demografisk endring, der de voksne ikke alltid var til stede. Mange overlevde denne prosessen uten å bli radikalisert, uten å fantasere om terror og drap.

Breivik gjorde ikke det. Det er bare hans skyld. Han hadde et valg. Han valgte å ta liv.

Tilfellet Breivik oppsto i en fredelig nasjon fordi han fikk være helt i fred.

Isolasjon er velferdsstatens skyggeside

Norges største verdi er ikke bare individets frihet, det er også privatlivets fred. I privatlivets fred er det blitt slik at et menneske kan sitte isolert uten familiens støtte og opprettholde sin velferd.

Å kunne leve uten andre rundt deg, er velferdsstatens skyggeside.

Den norske befolkning er ledende i verden på bruk av informasjonsteknologi, dermed er det også flere nordmenn enn de fleste andre steder i verden som går inn i en virtuell virkelighet, hver dag.

For mennesker som kan leve uten et sosialt kollektivt, som gir det korreksjon, på vrangforestillinger, og selvdestruksjon er borte.

Familien er borte. Slekten er borte. Det er ikke unaturlig å være alene i Norge. Det er unaturlig i de fleste land i verden.

Der individet er ensomt i det norske samfunnet er også den muslimske familien isolerte, med et samhold som heller ser mot organisert og politisk religion.
Om vi skal føle ansvar for noe som helst er det denne isolasjonen vi må bryte.

Shabana Rehman Gaarder kommenterer rettssaken mot Anders Behring Breivik for NRK.no.