Jeg har en murvegg hjemme. I dag skal jeg kaste en sko mot den. Så hardt jeg kan.
Det skjer rett før den siste obduksjonsrapporten fra Utøya legges frem i rettssal 250.
En sko fyker gjennom rommet i Breiviks retning.
Sekunder senere hører vi lyden av gråt. Lyden av gråt. Lyden av bunnløs sorg og savn.
Hadde det skjedd noe spesielt i forkant?
Hadde det skjedd noe spesielt i forkant?
Ja, dette er en meget spesiell dag. For i dag har vi tatt juridisk farvel med alle de avdøde. I dag kunne de forlate rettssal 250. Kroppene deres vitnet mot Anders Behring Breivik. De 77 døde føltes som om de var til stede med oss den dagen 22. juli-rettssaken startet.
De avdøde hadde vist retten sine sår, de hadde vist oss hva deres forsvarsløse kropper ble utsatt for de siste dyrebare minuttene før Breivik valgte å skyte dem. Det siste avdøde vitnet hadde sitt vitnesbyrd igjen, før de skulle forlate rettssalen
Og det var da skoen ble kastet.
Og det var da skoen ble kastet.
Skoen kom ikke fra en utenlandsk mann, heller ikke fra noen lynsjegjeng eller mobb. Skoen kom fra folkedypet. Det norske folkedypet som ikke har oppsøkt sin skygge. De måtte låne dette uttrykket fra en person fra et land hvor de gråter høyt. De gråter til sin skaper, de gråter over sin avmektighet, de kaster sko på dem som misbruker sin makt.
Som en gråtekone tok den unge utenlandske mannen på seg ansvaret på vegne av nasjonen og gråt ut alle de tårene, skrikene, hylene som i all sin verdighet satt som kvelende klumper i halsen. Derfor takket de pårørende ham. Derfor kjente vi denne befriende følelsen. Det varte i noen øyeblikk. Før fornuften, analysene og advarslene kom på plass. Et lite øyeblikk før tårene igjen ble fengslet.
I dag tok vi farvel med dukken i salen, dukken som taust har båret de brutale detaljene om skudd etter skudd. De fleste fra halsen og opp. Vi har sittet og vi har håpet at alle våre tårer kunne bli et panser rundt dukken sånn at hver eneste kule som ble detaljert beskrevet kunne stoppes. Og likevel, det var ingenting noen kunne gjøre. For dette hadde skjedd. Det kunne ikke gjøres om.
Unge jenter og gutter, skutt gjennom hånden de beskyttet hodet sitt med, i halsen mens de fortsatt lå skadet etter skudd. Det er sannheten. Det er det som skjuler seg i traumene. Det er dette folkedypet vårt skal bearbeide.
I dag tok vi farvel med dukken i salen, dukken som taust har båret de brutale detaljene om skudd etter skudd. De fleste fra halsen og opp. Vi har sittet og vi har håpet at alle våre tårer kunne bli et panser rundt dukken sånn at hver eneste kule som ble detaljert beskrevet kunne stoppes. Og likevel, det var ingenting noen kunne gjøre. For dette hadde skjedd. Det kunne ikke gjøres om.
Unge jenter og gutter, skutt gjennom hånden de beskyttet hodet sitt med, i halsen mens de fortsatt lå skadet etter skudd. Det er sannheten. Det er det som skjuler seg i traumene. Det er dette folkedypet vårt skal bearbeide.
Som et forvarsel om den sorgen som ikke kan uttrykkes gjennom rosetog og rosesang, som et forvarsel om den sorgen som det ikke finnes noen rettferdighet for, kom skoen fykende gjennom luften, og etterlot oss barbeinte, hudløse, gråtende uten kontroll.
Det var skriket, den ukontrollerte gråten til den unge utenlandske skokasteren, som kanskje var den sterkeste kontrasten til hvordan folk har vist sin sorg i møtet med all de forferdelige henrettelsene av alle deres kjære.
Jeg støtter ikke skokasting i rettssaler. Og det er veldig trist at skoen ble kastet på denne måten. Den traff for øvrig ikke Breivik, men en av forsvarerne. Men når vi først har fått skoen ut av sekken, så kan vi finne et bedre sted å hive skoen. Og forsvarer Lippestad har rett i at slike episoder kan trigge en farlig lynsjestemning. Det er viktig at han får full støtte for at gjenstander aldri må kastes i en rettssal.
Her i landet vet jeg ikke hva de som føler avmektighet gjør. Lager en Facebook-gruppe? Melder seg inn i politiske partier? Eller skriver leserinnlegg. De kaster ikke sko i alle fall.
Hittil har de pårørende og vitner reagert med det jeg mener er det sterkeste tegn på raseri: Latt som han ikke eksisterer i sal 250. De gir ham ikke noen ting. Heller ikke sitt raseri. Han kontrollerer ikke dem. Skoen fra folkedypet varslet at vi heller ikke må la kontrollen kontrollere oss.
Vi må kaste sko med all den kraft vi kan. Vi må gråte alle våre tårer, for så grusom er den brutaliteten vi vitner nå, at det vil komme sjokkbølger av gråt i mange år fremover. Men 22. juli må aldri få ta smilet vårt.
Vi må kaste sko med all den kraft vi kan. Vi må gråte alle våre tårer, for så grusom er den brutaliteten vi vitner nå, at det vil komme sjokkbølger av gråt i mange år fremover. Men 22. juli må aldri få ta smilet vårt.
Personen som satt nærmest meg var en fremmed. I en slik stund føles ingen fremmed. Jeg klarer å samle meg. Han smiler og sier til meg: Denne skokastingen var jo en brobyggerhandling. Nordmenn og innvandrere kunne nå kjenne virkelig samhold. Jeg begynner å le gjennom tårene.
La det kastes en sko hver dag. Sett opp en kastevegg, og la alle som vitner dette få kaste sine sko og gråte ut. En sørgevegg der alle sko er like. Uansett hvilken religion eller etnisk gruppe skoen kommer fra. Uansett om den er norsk eller en innvandrersko.
No comments:
Post a Comment