Monday, May 30, 2011

Besettelse og vennskap

Hvordan kan en vennegjeng fra Oslo Vest gjenkjenne fanatisme hos en av sine? Og det psyskisk syke i det?
– Skjønnlitteratur og humor kan motvirke fanatisme. Det sier den israelske forfatteren Amos Oz i essaysamlingen «Hvordan helbrede en fanatiker».
– Hva var Breiviks forhold til litteratur? Flere ganger stiller en av bistandsadvokatene dette spørsmålet til den tiltaltes tidligere vennegjeng. Og hver gang får hun det samme svaret.
– Han leste ikke skjønnlitteratur. Han virket fullstendig uinteressert i romaner.
En brannmann, en jurist, en styrmann og bestevennens ekskjæreste. Alle var åpenbart preget av å være i retten som del av den tiltaltes nærmeste omgangskrets. Ingen av dem svarte på spørsmål fra aktoratet med lett hjerte. Ingen av dem orket å være i samme rom som Breivik.
Da alle tre fra guttegjengen hadde forklart seg, inkludert hans beste venn, kom bestevennens ekskjæreste inn. Et stykke ut i avhøret, brøt hun ut i gråt. 
Det var da hun fikk spørsmålet fra aktor: Hvorfor fortsatte den tiltaltes bestevenn å bry seg? Han hadde fortsatt å ringe kameraten sin i den perioden han (Breivik) brøt kontakten med alle og isolerte seg hos moren. Til slutt fikk vitnet hikstet det frem.
– Han er en trofast og lojal venn, derfor. Han ble lei seg da Anders avviste ham.
Vennene hadde svart kortfattet om studietiden med Breivik, de mange forretningsidèene, om hans forfengelighet og spesielle væremåte. De husket festingen, gutteturer, frossenpizza og de intense samtalene om politikk og religion som Breivik stadig forsøkte å starte, men som de var lite interesserte i.
– Breivik var interessert i å vite hva jeg mente, det er ofte ikke gutter på den alderen.
Hun var 20 år da, mens guttegjengen i bokollektivet var fem år eldre.
– Han var mer enn normalt interessert i hva jeg tenkte og hva jeg mente. Det sammen gjaldt religion. Flere ganger ba vi ham skifte tema. Når vi konfronterte ham, ble han enten rasende eller smilte. De forteller om en venn som var besatt av innvandringspolitikk og etter hvert av islam.
«Fanatisme er eldre enn Islam, eldre enn kristendommen, eldre enn jødedommen, eldre enn noen stat eller regjering, politiske systemer, eldre enn noen ideologi eller religion i denne verden. Fanatisme er dessverre en alltid tilstedeværende bestanddel av menneskenaturen; et ondt gen, om man ønsker å uttrykke det slik», skriver Amos Oz.
Mer enn noe annet er det en fanatikers kjennetegn vennene først og fremst har skildret . En som var besatt. Monoman. Med tunnelsyn. Han visste mer om Islam enn muslimene selv, sa bestevennen, som også fortalte om samtalene Breivik hadde med tilfeldige drosjesjåfører om Koranen og sharialover.
Flere ganger kunne man se et spørrende, sorgtungt, uttrykk i ansiktene deres. Som om de fortsatt ikke helt skjønte det som hadde skjedd. Denne "hendelsen", som de konsekvent kalte terrorangrepet. For dermed å skape en viss distanse til det hele.
Breivik levde i to sfærer. En virkelig og en virtuell. Vi har alle evnen til det. Det skjer når vi lever oss inn i en film, for eksempel. Normalt henter vi oss raskt og automatisk inn i virkeligheten igjen. Med Breiviks skjedde det motsatte. Han oppholdt seg mer og mer i den virtuelle verden.
Den ble en besettelse. Om religiøs og politisk fanatisme er et spill, så er Breivik spillegal. Han bærer alle symptomene. Og vennenes forklaringer bekreftet dette.
Hvordan kan en vennegjeng fra Oslo Vest gjenkjenne fanatisme hos en av sine? Og det psyskisk syke i det? 
De kunne ikke. De forsøkte bare å gjøre det venner gjør. Å bry seg og spørre. Og da de ble avvist hadde de ikke livserfaring nok til å forstå hvilket alvor som kunne ligge bak. De tenkte ikke på å kontakte helsevesenet. Og det hadde trolig ikke hjulpet.
Hjelpeapparatet trenger langt sterkere indikasjoner på mentalt sykdom enn nedstemthet og isolasjon, før de reagerer. Helsevesenet reagerer ikke på fanatisme.
Til slutt fikk Breivik kommentere det vennene hade sagt. I et kvarter forsvarte han seg mot alt fra kattesadisme, sminke og forfengelighet, arisk nese, og med dette ble dagens rettsforhandling avsluttet.
Han kommenterte ikke tårene til kvinnen han før hadde vært så glad i å snakke med.
Hver tykke tåre, som plutselig rant ut av øynene på den meget bestemte og kontrollerte unge kvinnen, fortalte det ingen av vennene hadde satt ord på i retten.
En historie om å forsøke å være der for hverandre når ting falt sammen. Til tross for det sterke presset om å lykkes, om å tjene raske penger, om å ha det perfekte utseendet, forsøkte de å fortelle Breivik at penger ikke er det viktigste i livet. Breivik hadde svart at han var enig i det. Han hadde funnet noe annet som var viktigere
Vestkantgjengen planla å besøke Breivik på gården ved Rena. De skulle dra den 26. juli 2011. De syntes det var positivt at han hadde flyttet ut av gutterommet og vekk fra karrierejag og mas. Heller ikke de ante hva som hadde tatt bolig i ham. Som tross alt var en av dem.

No comments:

Post a Comment