Få svineriet ut av landet

Kastet meg inn i debatten på dagbladet.no denne lørdagen
Banaz 20 ble kvalt fordi faren ikke likte kjæresten 

Et av mine flere innlegg fra nettdebatttråden til saken ovenfor :
En 20 år gammel kvinne er blitt kvalt fordi hun forelsket seg. Dette er dypt tragisk. Og hva er det våre kjære nettdebattanter her gjør? Spyr ut gift mot gruppen denne kvinnen tilhørte og hverandre?
Vi må ha en offentlighet som kan ta opp alvorlige kulturkonflikter, for å skape et samfunn som er levelig og voldsfritt. Hvis vi skal ta opp denne volden, ha offentlige debatter om den, og redde liv, så må det gjøres i tillit til at ikke hatet mot de som tar opp disse tingene og den gruppen de tilhører vokser.
Den tilliten driver dere og tråkker på med deres monomane kakling om anti-islam, få svina ut landet, anti-innvandring, politikerforakt og nordmennforakt. Dette bidrar ikke til noe som helst annet enn fiendtlig negativ klima der troende muslimer føler seg både krenket og kallet til å forsvare sin tro.

Den debatten må dere gjerne ta, jeg  støtter en åpen og usensurert debatt med religions og kulturkritikk, men tenk en gang til, dette handler om vold. For dere diskuterer ikke løsninger som kan redde liv. Flere av dere fokuserer kun på hvorfor man skal snu ryggen til egne medborgere og dermes også deres egen samtid. Som er multietnisk. Flere av innleggene her er selv en del av det multietniske samfunn som ikke fungerer og dere har valgt det selv. Skjønner dere? Dere velger det på samme måte som de som velger å ikke la sine barn leve sitt eget liv fritt og uavhengig. Flere av dere speiler kun disse menneskenes forakt mot de andre.

Forestill dere et barn som leser denne nettdebatten. Hva tror du det tenker?

For det første: denne saken handler om at unge mennesker som ønsker å leve i frihet og ønsker å leve i harmoni med sine medmennesker uansett rase, kjønn, bakgrunn, blir slaktet ned for en større sak. En større "ære".  Om drapsmennene henter sin næring fra kultur, religion, patriarkatet, eller hatideologier make no difference. De gjør det. De gjennomfører drapene. Og dette kan ikke fortsette, ikke i Vesten og heller ikke i resten av verden.
Dere deler dere inn i 2: De som svarer med ”få svineriet ut av landet” når en jente ligger drept foran
dere, og de som sier: hjelp mennesker i livsfare. Hva kan vi gjøre?
Den siste gruppen er de som vil få verden videre. Her er en multietnisk, partipolitisk uavhengig organisasjon i Norge som gjør noe med det: http://limnett.no/
Støtt dem hvis dere virkelig er ekte patrioter og ikke hatefulle nettnisser.
Vi skal ha opplyste kritiske debatter om hva som gjør at vold skjer, enten det er religiøst begrunnet, kulturelt eller hva som helst. Men volden, den kan dukke opp overalt. og nå er den rettet mot unge mennesker som søker frihet.

http://www.seif.no og mange flere ønsker å gjøre noe med denne problematikken i Norge. Det er ikke slik at problemene vokser fordi det blir belyst. Det er nå de blir forsøkt løst og stoppet.
Det er unger som er født og vokser opp i vårt multietniske demokrati i alle farger fra alle trosbakgrunner. Det er så enkelt. Det er ingen vei tilbake. Det er dem som rammes når dere skriver: få svineriet ut av landet.
Jeg støtter dere i at vi må få svineriet vekk. Hvis vi kan definere svineri som den volden som nå rammer disse unge frihetssøkende menneskene. Hjelp til å få svineriet vekk, Ikke til helvete, ikke til ”der pakket kommet fra” men vekk fra oss. Menneskene. Ikke del dette inn i innvandrere og nordmenn. Den dere tror er deres fiende kan være deres livredder. Hudfarger stopper oss ikke der. Svineriet vi burde snakke om er holdningene, rasismen, kvinne og frihetshatet. Og det er en stor forskjell på å kalle mennesker ”svineriet” og det å kalle forferdelige voldsmekanismer for svineri.
Den forskjellen må dere begynne å ta hensyn til, hvis ikke blir dere bare
skygger som danser på gravene til ofrene. For å si det rett ut.
Shabana

Her kan du følge hele diskusjonstråden
Les også:
I de beste familier

Fordi de fortjener det

For første gang i mitt liv har jeg meldt inn en sak til PFU.

Dagsnytt 18 debatt med Dagbladets nyhetsredaktør om denne saken (22 min inn i sendingen)
Klassekampen Leder : Presseetikk

Under tittelen "Hannibal Gadafis private festbilder", inviterer dagbladet.no oss til å se Gadafi-sønnen Hannibals ville festliv, narkotika og damer. Men på det første bildet i serien ser vi hverken Hannibal, "kvinner" eller luksus. Vi ser flere bilder av hans avkledde kone, som med baken i været i sengen poserer for sin ektemann.
Et karakterdrap
Aline, 29 år, er fremstilt som et ondt kvinnemenneske. Karakterdrapet er vel gjennomført. Uansett hvilken rolle hun spilte i dette korrupte torturregimet, er hun et menneske, og opptrer ikke annerledes på disse bildene enn en hvilken som helst norsk kvinne fra middelklassen i festlig sammenheng. Hvordan hadde vi reagert om det uten samtykke ble trykket pikante privatbilder fra ektesengen til norske kvinner, fordi de tilfeldigvis lever med en korrupt, mektig nordmann? Norske medier opptrer ofte som om personvernet og vernet om privatlivets fred avtar proporsjonalt med geografisk avstand.
Ironisk nok blir vi i samme sak opplyst om at Aline er blitt sterkt mishandlet av ektemannen, videre siteres tjenestepiken på at Aline er psykisk ustabil. Ifølge Vær varsom-plakaten skal pressen gi ekstra vern til mennesker som har lidd overlast eller er sårbare. Ved å publisere bilder av denne kvinnen, uten hennes samtykke, der hun sitter på do, spriker i bikinitrusen i en privat hage, eller viser frem underlivet sitt for sin ektemann i sengen, signaliserer vi at mediene kan bli en forlengelse av opprørernes skjending og krenking av menneskeverdet.
Ren underholdning
Karakterdrapet og fotoskjendingen av Aline var tydeligvis greit, mens voldtekten av despoten Gadafi er det ikke skrevet ett ord om. Er Aline også offer for ulik behandling av mann og kvinne?
Unngår vi kritikk av opprørernes brudd på menneskerettigheter ved å snu oss vekk når menn blir mishandlet, mens despotens kvinner bare er ren underholdning og fritt vilt?
Internasjonal presse har, I motsetning til norsk presse, i detalj omtalt voldtekten av Muammar Gadafi, der en av opprørerne penetrerer ham med en pinne før han blir skutt og drept.
New York-baserte Human Rights Watch har advart mot en "trend med drap, tortur og misbruk" I Libya, etter at 53 mennesker, angivelig Gadafi-lojale folk, ble funnet drept på et hotell i Tripoli. Trolig er de blitt utsatt for tortur og bestialitet. Norge har hjulpet opprørerne til makten, og vår presse bør derfor følge situasjonen i Libya med haukeblikk. Eller er det nettopp slikt vi ikke vil vite om våre allierte?
Hvis det er slik at publiseringen av de private bildene av Aline er "greit" fordi "hele verden har trykt disse bildene" eller for å demonstrere "Gadafi-familiens luksusliv", da synes jeg man skal si det rett ut: At i norsk presse 2011 er krenking av despotens kvinner tillatt. De er fritt vilt. Fordi de fortjener det.

STILLEROM TIL BØNN I OSLOSKOLER

  P4 SvartHvitt : samtalen med jødiske Berit Reisel som jobber som psykolog.
Har den jødiske minoritetsidentitetens erfaringer noe viktig å melde om integrering til den muslimske gruppeidentiteten i dagens Norge? 
På Ulsrud VDG Skole demonstrerte en gruppe muslimske elever for å få eget stillerom. Hva gjør de galt? Og hva er en kulturdekoder?

Last ned hele samtalen her til Itunes eller hør direkte på nett: 
Programmet  19 november med Berit Reisel P4

Norwegian Psycko

Breivik har fått det nærmeste man kommer livstidsdom i Norge. Det handler altså ikke om sykdom, men om en ufattelig kynisk og kalkulerende drapsmann, en politisk terrorist som skaptes i Norge. Hvordan var det mulig?

Hans psyke og sinn er ikke utilregnelig. Han visste hva han gjorde, han husket og forklarte hver eneste detalj, han angret ikke.

Ti ukers rettergang har gitt oss, de etterlatte og pårørende en endelig bekreftelse.

Følelsen av rettferdighet er likevel ikke mulig. Fordi smerten han skapte var hinsides det tenkelige. 

Gjerningsmannen er dømt, det var politisk terror, alvorlige svikt i beredskapen er avdekket, systemet sviktet.

Nå skal vi bygge

Vi står på en branntomt, og nå skal vi bygge. Med Breivik-dommen i dag fikk vi som samfunn også en livstidsdom. Straffarbeid.

Arbeid med å hindre politiske terror og redde våre landsmenns liv i krise og kaos. Selv om vi står på en branntomt, aner vi et solid fundament.

Rettsprosessen har vist oss fundamentet, 22. juli-kommisjonen har gitt oss bygningsmaterialet.

En dom over dagens Norge

Så hvordan starter arbeidet? Jo, i dag var signalet fra politikere og andre klare, vi må kjempe mot høyreekstremisme. Mot hatefulle ideologer.

Men hva innebærer det? Hvem skal bestemme hvem som er fienden?Er det PST? Er det Riksadvokaten? Statsministeren? Opposisjonen på Stortinget? Eller er det folket?

På samme måte som en rettstat alltid må spørre seg om hvem som skal vokte vokterne, må den også spørre seg: Hvem skal utpeke fiendene?

Vi kan rope og rase, vi kan bli skjelvende redde og rotløse, vi kan erklære ideologisk krig mot radikale meningsytrere. Men vi må også erkjenne at dommen også er en dom over dagens Norge. 

Vi må se på individene

Utenlandsk presse har tatt opp spørsmålet, og nevnt både Quisling og Hamsun.

Hvilke mørke skott er det det norske samfunnet ikke ser i sin samtid, men kun i historiske tilbakeblikk?

Breivik ble erklært tilregnelig, men vårt samfunn er dømt på livstid til å bekjempe politisk galskap likevel. Hvordan?

Det multikulturelle Norge kan ikke erklære krig mot enkeltkulturer i landet, vi må tenke annerledes. Vi må se på individene. Dette var den store forsømmelsen som førte til 22. juli-katastrofen, man oppdaget ikke individet Breivik.

Det blir for enkelt å erklære krig mot høyreekstremisme og dermed tro at jobben er gjort, når vi nå vet at dette kan oppstå midt i blant oss, at det kan være en kamerat, en forretningspartner eller en mer synlig politisk aktivist.

En mer kompleks fiende enn som så

Hvis vi bruker Breivik-stempelet på fiender av fellesskapet, er ikke det det samme som å forebygge politiske attentater.

Hvis det er noe vi har lært nå, så er det at terroren ikke nødvendigvis kommer fra de utpekte fiendene.

Vi må ut av det vante tankemønsteret om at fienden er på den politiske motstandsfløyens side.

Høyreekstrem eller venstreesktrem. Nei, høyre og venstre må samle seg om en mer kompleks fiende enn som så.

Ligger trusselen i et mer hemningsløst sinnelag? 

Breivik var ikke bare høyreekstrem. Han føyde seg også inn i en kultur hvor mange er villig til å gjøre omtrent hva som helst for penger og suksess, for å lykkes, og måle seg med naboen.

Han representerer også en kultur som høster sitt verdensbilde fra World of Warcraft og andre internettskapte utopier. Kanskje ligger trusselen i et mer hemningsløst sinnelag? 

Kanskje har vi også å gjøre med et generasjonsignal. Da Bret Easton Ellis skrev American Psycho så diagnotiserte han den moderne, ekstreme materialismen i USA. Hva symboliserer The Norwegian Psycho?

Til Shabana fra en "sinna muslimsk jente"

Hei,
jeg husker jeg sendte deg en e-post for over ti år siden. Jeg var sinna. Hatet deg fordi du var en "dårlig" jente, dårlig rollemodell og jeg ville at du skulle pelle deg vekk fra det offentlige.
Du sendte meg e-post tilbake, hvor du fortalte pent hva du kjempet for. At kvinner skulle bli likestilt i det pakistanske miljø.
Ti år senere, og ti års erfaring rikere.
Jeg er ikke den samme idag. Da gikk jeg med hijab, religiøs overbevist om at du skulle til helvete. Idag er jeg kvinne som kjemper min stille kamp for å få de samme rettighetene som menn i vår kultur. Det du snakket omd en gang. Det var så lett å skylde på deg.
Jeg har en familie som forskjellsbehandler gutter og jenter. Jeg vil ikke gifte meg, og de skammer seg. Jeg vil fokusere på karriere, tjene penger, bli selvstendig næringsdrivende, kjøpe båt og seile rundt i hele verden. De ler av meg. - du er ingen gutt. - problembarn, bare gift deg så vi slipper å høre dritt fra folk. De vil tro at ingen vil spørre om hånden sin. - du er bare et ludder som er hjernevakset av nordmenn. - tror du at du er gutt? jenter skal være hjemme og skape familie.

Jeg ville ikke dette, fryktet denne tiden. Men de gir meg ingen andre muligheter: Jeg kommer til å skape det jeg ønsker og dra ut av dette landet. Så jeg slipper så få dritt fra dem og andre i miljøet. Slipper å se dem. I mellomtiden får jeg late som ingenting og bite i det sure eplet.

Dra langt herfra og aldri snu meg tilbake...

S.

Vaktskifte

22. julikommisjonens rapport gir oss et bilde av et opplyst system som snakker, legger planer og har kunnskaper. Men så stopper det.

Det må ha blitt produsert endeløse rekker med rapporter og analyser i dette landet som ender opp med å samle støv, uten å ha blitt lest av de som skal gjøre jobben.

Kommisjonens rapport kan komme til å endre dette. For skal et samfunn ikke bare ha risikoforståelse men også risikoerkjennelse, må det kunne ta inn informasjon som mennesker. Ikke maskiner.

Og den åndssløvheten vi er forbannet med, som er en naturlig konsekvens av at AS Norge tilsynelatende går helt på skinner. Fordi landet er rikt og demokratisk og moderne, har mektige venner og flertallet av befolkningen ikke sulter, har tak over hodet og en plan med livet sitt.

Er det dette som gjør at rike Norge er blitt handlingsfattig? Vi har ikke erkjent et mulig helvete, for vi har ikke behøvd?

Livredning

Denne rapporten handler om livredning. Både før, under og etter 22. juli. Det handler om menneskelig svikt. Og det er virkelig smertefull lesning. Informasjon ble ikke videreformidlet. Riksalarm ikke sendt ut. Enheter som ikke snakket sammen. Det er ikke bare erkjennelsen om at mange liv kunne og burde vært reddet, men også at mange flere kunne ha gått tapt, som ryster oss.

Noen må gå. Det sikles etter hoder. Men vi vil ikke ha vaktskiftet nå. Vi vil ha dere som nå vet bedre og ikke våger noe annet enn årvåkenhet, på vakt. For det er tyngre å bli ved deres post og ta konsekvensene enn å gå av som konsekvens. Og det er mer enn vi kan forlange av dere akkurat nå. For sløvheten, denne forbannelsen av å leve godt, trygt, beskyttet, vil snart innhente oss igjen

Vi er blitt et samfunn som prater og debatterer. Men som ikke handler. Et samfunn som er mye på nett sammenlignet med andre land, men som ikke kommuniserer. Og vi kan riste på hodet av det. Hvor mye mer effektive, moderne, og raske skal vi bli? Det finnes bare et svar på det: Mer effektive, mer moderne og raskere enn terroren.

«Vi har et politi som ikke er i stand til å beskytte det norske folk under en terrorhandling», sier faren til Håvard Vederhus som ble drept på Utøya. Politiet ikke bare kunne, men de burde ha handlet annerledes, sier moren til drapsofferet Diderik Aamodt Olsen.

«Neste gang kan det være noen andres barn. Og det vil vi ikke oppleve igjen», sier faren til Torjus Jakobsen Blattmann. Svikten i systemet har alle de direkte berørte visst om. Nå fikk de bekreftelsen. De blir politisk engasjerte av det. Engasjementet blir en del av sorgprosessen.

Usminket og brutalt ærlig

Det er slik rapporten blir omtalt. Hva kan det bety, annet enn at direkthet basert på kalde fakta er uvanlig i dette landet. Også det er en skandale. Direkthet mot makt og myndigheter mangler. Vi er lammet av byråkrati. Et byråkrati som føler seg brutalt behandlet i dag.

Det er ikke rapporten som er brutal. Det er kunnskapen om at drapene kunne vært unngått som er brutalt.

Det kan virke moralsk og politisk riktig at Jens går av nå. Men han kan da ikke bare gå? Da blir vi alle en del av denne terrorens Catch 22. Det er vanskelig å leve med denne regjeringen nå. Men det er også vanskelig å leve uten den. Fordi Arbeiderpartiet var målet. Vår statsminister er både offer og øverste ansvarlige. I dag er han først og fremst øverste ansvarlige.

Hvis det skal være et vaktskifte i kjølvannet av den knusende rapporten, så må det være handlekraftens vaktskifte. Et skifte der vernet om borgerne og ikke om byråkratiet settes i sentrum. Et samfunn som er rikt, men ikke har råd til å la være å lytte. Ikke om 13 år. Men umiddelbart.

Terrorberedskap i USA handler om å innprente alle med setningen: «If you see something, say something.» I Norge må vi nå legge til, «and then please do something.» Og husk: Å være årvåken er noe annet enn å overvåke.

Garantien

(NEW YORK)

 Ett år? Har ikke hele eksistensen, hver eneste dag etter terrorangrepet vært en ustoppelig minnesmarkering? Et slikt minne som ikke er et minne, fordi det fortsatt er ferskt. Vi hedrer de drepte, de overlevende, de som reddet liv, de som gjorde det de kunne.

Vi kan ikke engang starte med å ta opp spørsmålet om 22. juli har endret oss. Også det er for tidlig.

Selv om kalenderen viser at ett år er gått. Selv om det fysiske rom, planetens baner og skoleferien er like tydelige tegn på at sirkelen er rundet, så er tiden etter 22. juli umulig å regne i vanlig kalendertid. Fordi sorgen har sine egne naturlover å følge, forbi tid og rom.

Dommen har ikke falt, rapporten ikke lagt frem. Mellom linjene, i ansiktstrekkene, i et blikk som har sett noe mer, skinner traumet. Minnesmarkeringen offentligjør igjen et land som fortsatt sørger og som nekter å la seg dirigere av terrorister.

– Slikt kan skje

På ettårsmarkeringen sier Gro Harlem Brundtland noe som ikke vekker håp. Men som er virkelighet i den verden menneskeheten bor i. Landsmoderen snakker om den dagen hun besøkte Utøya for ett år siden.

– For meg stopper det egentlig med de glade ansiktene. Etter det skjedde det ting som er utenkelige, men vi må faktisk forstå at vi er sårbare, slike ting kan skje, sier Gro.

Over atlanterhavet der jeg befinner meg, gjennoppleves 22. juli-marerittet med nettopp disse ordene. Slike ting kan skje. De skjer.

– Det er ofrene som bør huskes

Colorado , 20 juli: En gruppe ubevæpnede mennesker ante fred og ingen fare under premieren av den siste Batman filmen. En mann, bevæpnet til tennnene, gjør tanker til handling. Han går inn i kinosalen og skyter kaldblodig mot dem. Tilbake: 12 drepte og 59 skadde. Flere av dem barn og tenåringer. Hendelsen blir umiddelbart av flere sammenlignet med 22 juli terroren.

Fortsatt er skytingen så fersk at nyhetene er under oppdatering. Mens journalistene samler informasjon om de døde, intervjuer øyevitner og overlevende , kringkastes navn og bilde av den 24 år gamle gjerningsmannen.

– Jeg kan fortelle deg navnet til Virginia Tech-skytteren og hva drapsmannen 22 juli i Norge het. Vi kjenner navnene til Eric Harris og Dylan Klebold fra Columbine-skytingen her i Colorado. Jeg vil ikke at det samme skal skje nå. Det er ofrenes navn som skal huskes og jeg kan ikke annet enn å være åpen og bidra til at min søster huskes ved å fortelle om hennes liv, sa Jordan Ghwei til CNN.

Han er broren til en av de 12 som ble drept under Kino-massakren.

Gjerningsmannen er taus i dag

Samtidig samler pårørende og medborgere seg i Norge, eller i sjømannskirkene utenfor Norge, for å minnes de som døde 22. juli 2011. Trøster med håp. Bandasjerer med kjærlighet. Støtter med medfølelse. Det er fortsatt behov. De 77 døde er dypt savnet, slik vil det alltid være for deres kjære og vi som lærte dem å kjenne. 77 mennesker vi har tatt en nasjonal ed på å aldri glemme.

Denne gangen har vi kunnet samle oss rundt minnene uten at det er en gjerningsmann til stede som kan krenke, fornærme eller ha krav på å be om ordet. Han er taus i dag. 

– Man må akseptere skjebnen for å finne styrke.

Khalid, som befant seg på Utøya 22 juli 2011, forteller at han har opplevd at de overlevende etter 22. juli har vist stor styrke. Han tror det å lære seg å akseptere virkeligheten er viktig for å kunne vise styrke og leve videre. At man aksepterer at man ikke kan gå tilbake i tid og forandre det som har skjedd.

Han er også storebroren til danseren Ismail Haji Ahmed som mistet livet ved Pumpehuset, Utøya. Ett år etter de grufulle hendelsene har Khalid ett ønske for framtida i Norge.

– Det viktigste for meg er at vi kan leve trygt, og at vi respekterer hverandre og lærer av det som har skjedd, sier Khalid.

Gi aldri opp håpet

I Colorado, USA, våkner en ung mor etter skuddskadene hun ble påført i kinomassakren for 2 dager siden. Hun spør etter barnet sitt. Ingen har hjerte til å fortelle moren at 6 åringen hennes ble drept av pistolskudd.

Vi kan ikke garantere at 22 juli aldri vil skje igjen. Gro Harlem Brundtland har rett. Simpelthen på grunn av den verden vi lever i. Men selv om vi er sårbare, kan vi garantere noe annet:

At vi aldri slutter å håpe. 

For lukkede dører

Det har vært et tappert folk som har slått ring om sin egen rettsstat gjennom ti uker. Selv om det har vært et helvete.

 I sentrum satt en oslomann som har latt smil etter smil falle, som sviende saltflak på åpne sår. Vi har tålt. Vi har ristet på hodet. Vi har ikke visst om vi skulle le eller gråte. Og vi har gjort begge deler.

For denne rettssaken skulle gjennomleves. Men det siste ordet, det skulle han ikke få. Derfor marsjerte ofre og pårørende ut da Breivik skulle få ordet på den aller siste rettsdagen.

De vendte ham ryggen. Breivik talte for lukkede ører. Fordi de visste at det bare er én ting som holder Breivik oppe. Og det er å spre sin propaganda.

De ugyldiggjorde ham. Og det er hans såreste punkt. Derfor har han ikke villet bli stemplet som utilregnelig.

Breivik er både terrorist og aktivist

Han sa også at det er kritisk hvis han ikke fikk lest opp hele sin forklaring i starten av rettssaken. Men hvem vil innfri en massemorders dypeste ønske?

Når vi lukker ørene, avskriver vi ham. Ja, det kan vi gjøre i dag. De ordene vi ville skulle bli stående til sist, var ofrenes og pårørendes. Dem alt dette har handlet om. Men tar vi Breiviks ord og putter dem inn i mørket, så blir disse ordene enda mer mystiske og tiltrekkende for Breiviks målgruppe.

Han har sagt at han ville gjort det igjen. Han er kapabel til hva som helst, hvis det tjener hans formål. Også det å oppføre seg pent.

Breivik er både terrorist og aktivist. Aktivisme er ikke bare å være aktiv, det er også å aktivere andre.

Noe av det første Breivik sa i tingretten, var: – Jeg er skribent og arbeider fra fengselet. Han korrigerte dommer Arntzen, som hadde sagt at han var uten arbeid.

Vil han få mulighet til å gå ut med ordene sine?

Alle er opptatt av hva hans fremtid som fange blir. Men jeg er også opptatt av hva som er hans framtid som skribent og aktivist?

I hvilken grad vil han nå ut med ordene sine? Vil han få gi intervjuer? Vil han kunne brevveksle med folk som vil videreføre tankene hans? Vil han få lov til å gi ut bok?

Redaksjonene i landet vårt vil kanskje ta ansvar. Men hva vil utenlandsk presse og forlagsbransje gjøre? Spørsmålet om Breivik noen gang kommer ut på gata igjen har blitt reist mange ganger.

I tillegg må vi spørre om han vil være i posisjon til å distribuere tankegodset sitt, i kraft av den ytringsfriheten som skal gjelde alle?

Vi vet at han allerede nå brevveksler. Breivik er en mann som tar inn informasjon og sprer den videre for å skape frykt.

Det gjorde han også i sin siste kommentar i retten. Vi kan ikke sette et menneskes ord i fengsel. Derfor må vi legge merke til hva han sier.

Vi må lytte og avmystifisere

Når man ugyldiggjør noen, så vokser det et raseri og det oppstår farlige allianser med andre som føler seg ugyldiggjorte.

Et slikt raseri har jeg også møtt i min innboks. Et slikt raseri skal ha ikke-voldelige ventiler. Derfor må vi lytte. Og avmystifisere.

Men det er ikke Breivik som skal bestemme når vi skal lytte, og hvordan vi skal lytte. Det er ikke han som setter dagsorden.

Det var det som var viktig å få markert i dag da de pårørende forlot salen.

De er åpne for å tenke annerledes

Jeg har fått flere tilbakemeldinger i de ti ukene jeg har rapportert fra rettssal 250.

Noen har brent seg fast, og kommer til følge meg i arbeidet mitt. Det er fra foreldre med psykisk syke barn, det er fra dem som føler at de har falt utenfor det norske samfunnet, og fra dem som jobber med mistilpasset norsk ungdom.

Det er fra høyreekstreme som ikke vil bli sammenlignet med ham. Jeg har svart dem, tatt deres følelser på alvor, og de har vist meg at de er åpne for å tenke annerledes. Både om sitt eget liv og det samfunnet de føler at de har problemer med. Så lenge de blir hørt.

En blind fanatiker

En blind fanatiker fortsatte å snakke etter at mange forlot salen. Han snakket til latter og humring. Jeg ler ikke av Breivik. Replikkene hans er gjennomtenkte. Han har planlagt å si ting som vil treffe forskjellige målgrupper.

Forakten for den amerikanske tv-serien "Sex og singelliv", var rettet mot antifeminister. Breivik er ikke alene om å forakte akkurat denne serien.

Jeg har selv blitt kontaktet av rasende unge menn, som ikke reagerer på porno generelt, men på en serie som viser økonomisk og seksuelt selvstendige kvinner. Det får det til å renne over for dem.

Breiviks forakt mot fargede norske borgere som representerer Norge i Melodi Grand Prix, var rettet mot nasjonalsjåvinister.

Vi har en presse som omtaler fargede nordmenn som nordmenn når de vinner OL-gull. Men når fargede nordmenn er kriminelle, omtales de av politiet og pressen som «innvandrere» eller «utlendinger».

Propagandist med folkedypet som mål

Breivik vet hva han gjør når han omtaler spesifikke fenomener i populærkulturen med forakt. Dette var veloverveide ord fra en propagandist med folkedypet som mål.

Uansett hva Breivik måtte mene om demografi, islamisme, norsk kultur og krigens rettsoppgjør, så har hans handlinger for alltid ødelagt for hans budskap. Det skjønner ikke terroristen.

Tonje Brenna sa at ungdommen lurte på hvorfor avisene ikke skriver at det kommer til gå bra igjen?

Jeg tar oppfordringen hennes, og sier: Det kommer til å gå bra. Vi er alle overlevende. Og vi kommer aldri til å glemme. Derfor kommer dette til å gå bra.

Shabana Rehman kommenterer 22.juli-rettssaken for nrk.no

Fra fødsel til fengsel - et diagnosemaraton

En av de store effektene av 22. juli-terroren er at nærmest alle etater og sektorer i dette landet evaluerer seg selv og sin mer eller mindre vellykkede rolle i denne saken.

– Hva er det vi har fått i hus? var det første de spurte seg på Ila fengsel da Randi Rosenquist ble bedt om å observere Breivik.

I rettssal 250 løper det nå et diagnosemaraton. Mens hovedpersonens mentale forsvar fortsetter å kjempe for å bevise sin tilregnelighet gjennom politisk fanatisme.

Hvilken diagnose er det de krangler om?

Jeg følte meg ikke helt kompetent til å slå opp i verken grønnboka eller blåboka, og slo derfor opp i Store Norske Leksikon:

«Paranoid schizofreni er en form for schizofreni som gjerne rammer personer i 30-årsalderen og eldre. vrangforestillinger ved klar bevissthet er nøkkelsymptomet. Selvhenføring i betydningen av at hendelser omkring en oppfattes og forklares som relatert til egen person er regelen, selv om det for andre virker fullstendig uforståelig. Det kan også foreligge kommanderende eller truende stemmer, men det kreves ikke hallusinasjoner for at diagnosen skal stilles.»

I min leting etter et svar jeg kan forstå tenker jeg at dette passet vel fint? Men nei da. Det er et lite land.

En innertier

Forfatteren av denne definisjonen i leksikonet er nemlig Ulrik Malt, læreren til begge sakkyndigparene, nå også kjent som fjerndiagnostiker.

I vitneboksen forkastet han nettopp denne diagnosen, og innførte to nye på strak arm. Da jeg hørte Malts forklaring, tenkte jeg også: Ja, dette var en innertier.

Norsk rettspsykiatri har forvirret dommerne og resten av nasjonen.

Det er helt avgjørende for rettens evne til å felle en dom i denne saken at rettpsykiatrien nærmest evalueres mens rettssaken pågår.

På dette stadiet i prosessen er det rettpsykiaterne som grilles.
I Breiviks 33 år lange livsløp, fra fødsel til fengsel, i en velferdsstat som vår, vil nesten alle etater og sektorer ha vært i berøring med ham.

Alle må gå i seg selv. Hvis ikke vil disse spørsmålene for alltid hjemsøke oss:

Hva skapte ham? Hva var det som ikke stanset ham?

Vil rettssaken til syvende og sist bringe oss noe nærmere et svar? 

Alvorlig syk

Tilregnelig eller ikke, så vil denne rettssaken etterlate et inntrykk av at Breivik på en eller annen måte er alvorlig syk.

Og det som har skremt oss med denne saken er hvor stort ødeleggelsespotensiale ett enkelt menneske kan ha.

Gir rettssaken oss innsikt i hvordan vi tidligere kan oppdage et liv på vei mot en slik ufattelig avgrunn som det Breivik har havnet i? 
Det finnes ikke den terrorberedskap i verden som kan beskytte oss mot et menneske som klikker fullstendig. Derfor må terrorberedskap også omfatte det å oppdage og behandle psykisk sykdom tidlig.

– Synes synd på ham

Ikke mange dager etter 22. juli sa en AUF-er «jeg synes synd på ham».

For i tillegg til de 77 mennesker som ble drept, mistet også en annen nordmann livet den dagen. Det er tragedien Breivik.

Kunne samfunnet forhindret Breiviks undergang? Det er et like viktig spørsmål som: hvordan kunne hans terror vært forhindret .

Breiviks hjerne følger fortsatt det voldelige programmet han la inn i harddisken sin. Selv etter å ha sittet i isolat så lenge. Selv etter at han er avkledd, dissekert og gjennomsøkt fra han ble pågrepet og helt fram til i dag.

Der et normalt menneske ville ha knekt sammen for lengst er den overbeviste fanatikeren Breivik så syk at han holder motet oppe. Breiviks mot er hans sterkeste symptom.

Shabana Rehman kommenterer 22.juli-rettssaken for nrk.no

Uten tvil

Hvordan skal vi forholde oss til fanatisme og tilregnelighet? Det er her det må pløyes ny mark.

En fanatiker tar ikke inn noe annet eller noen andres syn i sitt verdensbilde. De er programmert.

Breivik mangler det mest grunnleggende i all menneskelig virksomhet, han mangler tvil. Den konstruktive tvilen er det som skiller normale tenkende mennesker fra fanatikerne.

Under rettssaken, som den tiltalte kaller propagandafasen, har de fleste kommentarer fra ham vært strategiske og kalkulerte.

Fra hans første utsagn om at dommeren er en venninne av søsteren til Gro Harlem Brundtland, til det siste som i denne fasen ble sagt til Raymond Johansen; - Den norske etniske gruppen, blå øyne og blondt hår, er utrydningstruet.

På samme måte som han visste hva han gjorde 22. juli, vet Breivik godt hva han gjør for hvert ord han får mulighet til å si i rettssal 250. 

Han har gjennom terror forsøkt å spre frykt, og nå forsøker han å skape mer helvete ved å trigge de som måtte bli trigget av nasjonalsjåvinistiske og rasistiske kommentarer.

Fortsatt farlig

Det er med en ond tilregnelighet han forsøker å spre «dø, eller drep»- retorikken ut til de utilregnelige. Folk som tror de er under angrep, folk som tror de er utrydningstruet, vil også til slutt ty til vold, er logikken.

Og han vil kunne briljere som den frontsoldaten han har utpekt seg selv til å være. Derfor er Breivik fortsatt en farlig mann, selv om han ikke er på frifot. Det er den programmerte, fanatiske terroristen i propgagandafasen. 

Det er slik han forsøker å etablere celle 2 og 3. I rettssal 250. Trusselen om selvterminering er også en del av dette.

Det er retorikken fanatikeren bruker. Den mannsjåvinistiske retorikken. Blant de høyreorienterte vitnene som skulle bekrefte Breiviks virkelighetsoppfatning var det kun hvite menn.

Det gir et bilde av at det er sinte hvite menn som har plukket opp politisk Islam som menneskehetens hovedfiende, mens deres raseri egentlig er rettet mot myndighetene. De føler seg alle forfulgte. De føler seg alle sensurerte.

Lippestad forsøker å vise hvor forkvaklede meninger folk kan ha og samtidig være tilregnelige, slik at vi skal tro på at Breivik er tilregnelig i sin forkvaklethet. Flere vitner gjennomskuet det, protesterte kraftig og ble frafalt.

Fanatisme er avgjørende

Men vitnene kunne ikke bidra med noen ting. Selv om Breivik hadde hevdet at jorden var under angrep fra små grønne menn, og gitt det som begrunnelse for at han ble nektet å få sine saker på trykk i avisene, at det finnes politikere som ikke bryr seg om det, og at hans etniske gruppe er i ferd med å bli utryddet av invasjon fra rommet, så hadde det likevel vært mulig å oppspore folk som delte hans virkelighetsoppfatning

Det er ikke likheten mellom Breiviks virkelighetoppfatning og meningfellers virkelighetsoppfatning som er avgjørende, men med hvilken grad av fanatisme denne oppfatningen bæres frem. 

«Handlingene han er tiltalt for, og den avstumpethet han viser overfor de drap og terrorhandlinger han erkjenner å ha begått, gjør at han skiller seg fra alt de sakkyndige tidligere har sett i psykiatrisk praksis», har Tørrissen og Aspaas tidligere skrevet.

De mener Breivik utfordrer de gjeldende klassifikasjonssystemene og forståelsesmodellene, spesielt i grenselandet «mellom realitetsbrist og politisk fanatisme med tilhørende massedrap og grovt hensynsløse holdninger».

Som en gategjengleder han aldri ble, som en Ola Potet i kamp mot Ali Pakkis i en øst-vestkant krig der jenter enten er potethorer eller pakkismadrasser, forsøkte Breivik å fortelle om krenkelser hans «folk» er blitt utsatt for. 

Med tanke på alle han drepte og måten han drepte dem på, kan hjerteskjærende scener mellom bydelenes gategjenger aldri bli forstått som noe annet en bagateller som blir misbrukt til å legitimere en massakre.

«Verdens farligste dyr»

Tenåringskriminalitet, nabokrangler, og mikroaggresjoner skal i følge Breiviks egen tilleggsforklaring ligge til grunn for radikaliseringen av ham.

Ja, mange er rasende engasjerte av innvandrings- og integreringspolitiske utfordringer. Dette handler ikke om Skøyen eller Tøyen, men om Breivik fra han ble født til han 22. juli 2011 valgte å drepe.

Verken venstreorienterte eller høyreorienterte har i retten klart å dy seg, de har alle i større eller mindre grad benyttet anledningen til å ta et oppgjør med meningsmotstandere, og fremme sitt syn.

Mens både forsvar og aktorat har tydeligjort at det ikke er ideologi, men spørsmål om tilregnelighet som styrer deres spørsmål, har nettopp ideologien blitt fremsatt i retten uten et skikkelig oppgjør, uten korrigering, uten å bli tilstrekkelig brynt mot fakta, fra begge ytterfløyer. Nettopp på grunn av spørsmålet om tilregnelighet.

Demonisering av egne landsmenn befrir oss ikke fra denne voldelige fanatismen som utløste 22 juli terroren.

I dyreparken i København kan man se et skilt utenfor et bur der det står: «Verdens farligste dyr». Kikker du inn i dette buret, ser du rett i et speil.

Shabana Rehman kommenterer 22.juli-rettssaken for nrk.no

Besettelse og vennskap

Hvordan kan en vennegjeng fra Oslo Vest gjenkjenne fanatisme hos en av sine? Og det psyskisk syke i det?

– Skjønnlitteratur og humor kan motvirke fanatisme. Det sier den israelske forfatteren Amos Oz i essaysamlingen «Hvordan helbrede en fanatiker».

– Hva var Breiviks forhold til litteratur? Flere ganger stiller en av bistandsadvokatene dette spørsmålet til den tiltaltes tidligere vennegjeng. Og hver gang får hun det samme svaret.

– Han leste ikke skjønnlitteratur. Han virket fullstendig uinteressert i romaner.

En brannmann, en jurist, en styrmann og bestevennens ekskjæreste. Alle var åpenbart preget av å være i retten som del av den tiltaltes nærmeste omgangskrets. Ingen av dem svarte på spørsmål fra aktoratet med lett hjerte. Ingen av dem orket å være i samme rom som Breivik.

Da alle tre fra guttegjengen hadde forklart seg, inkludert hans beste venn, kom bestevennens ekskjæreste inn. Et stykke ut i avhøret, brøt hun ut i gråt. 

Det var da hun fikk spørsmålet fra aktor: Hvorfor fortsatte den tiltaltes bestevenn å bry seg? Han hadde fortsatt å ringe kameraten sin i den perioden han (Breivik) brøt kontakten med alle og isolerte seg hos moren. Til slutt fikk vitnet hikstet det frem.

– Han er en trofast og lojal venn, derfor. Han ble lei seg da Anders avviste ham.

Vennene hadde svart kortfattet om studietiden med Breivik, de mange forretningsidèene, om hans forfengelighet og spesielle væremåte. De husket festingen, gutteturer, frossenpizza og de intense samtalene om politikk og religion som Breivik stadig forsøkte å starte, men som de var lite interesserte i.

– Breivik var interessert i å vite hva jeg mente, det er ofte ikke gutter på den alderen.

Hun var 20 år da, mens guttegjengen i bokollektivet var fem år eldre.

– Han var mer enn normalt interessert i hva jeg tenkte og hva jeg mente. Det sammen gjaldt religion. Flere ganger ba vi ham skifte tema. Når vi konfronterte ham, ble han enten rasende eller smilte. De forteller om en venn som var besatt av innvandringspolitikk og etter hvert av islam.

«Fanatisme er eldre enn Islam, eldre enn kristendommen, eldre enn jødedommen, eldre enn noen stat eller regjering, politiske systemer, eldre enn noen ideologi eller religion i denne verden. Fanatisme er dessverre en alltid tilstedeværende bestanddel av menneskenaturen; et ondt gen, om man ønsker å uttrykke det slik», skriver Amos Oz.

Mer enn noe annet er det en fanatikers kjennetegn vennene først og fremst har skildret . En som var besatt. Monoman. Med tunnelsyn. Han visste mer om Islam enn muslimene selv, sa bestevennen, som også fortalte om samtalene Breivik hadde med tilfeldige drosjesjåfører om Koranen og sharialover.

Flere ganger kunne man se et spørrende, sorgtungt, uttrykk i ansiktene deres. Som om de fortsatt ikke helt skjønte det som hadde skjedd. Denne "hendelsen", som de konsekvent kalte terrorangrepet. For dermed å skape en viss distanse til det hele.

Breivik levde i to sfærer. En virkelig og en virtuell. Vi har alle evnen til det. Det skjer når vi lever oss inn i en film, for eksempel. Normalt henter vi oss raskt og automatisk inn i virkeligheten igjen. Med Breiviks skjedde det motsatte. Han oppholdt seg mer og mer i den virtuelle verden.

Den ble en besettelse. Om religiøs og politisk fanatisme er et spill, så er Breivik spillegal. Han bærer alle symptomene. Og vennenes forklaringer bekreftet dette.

Hvordan kan en vennegjeng fra Oslo Vest gjenkjenne fanatisme hos en av sine? Og det psyskisk syke i det? 

De kunne ikke. De forsøkte bare å gjøre det venner gjør. Å bry seg og spørre. Og da de ble avvist hadde de ikke livserfaring nok til å forstå hvilket alvor som kunne ligge bak. De tenkte ikke på å kontakte helsevesenet. Og det hadde trolig ikke hjulpet.

Hjelpeapparatet trenger langt sterkere indikasjoner på mentalt sykdom enn nedstemthet og isolasjon, før de reagerer. Helsevesenet reagerer ikke på fanatisme.

Til slutt fikk Breivik kommentere det vennene hade sagt. I et kvarter forsvarte han seg mot alt fra kattesadisme, sminke og forfengelighet, arisk nese, og med dette ble dagens rettsforhandling avsluttet.

Han kommenterte ikke tårene til kvinnen han før hadde vært så glad i å snakke med.

Hver tykke tåre, som plutselig rant ut av øynene på den meget bestemte og kontrollerte unge kvinnen, fortalte det ingen av vennene hadde satt ord på i retten.

En historie om å forsøke å være der for hverandre når ting falt sammen. Til tross for det sterke presset om å lykkes, om å tjene raske penger, om å ha det perfekte utseendet, forsøkte de å fortelle Breivik at penger ikke er det viktigste i livet. Breivik hadde svart at han var enig i det. Han hadde funnet noe annet som var viktigere

Vestkantgjengen planla å besøke Breivik på gården ved Rena. De skulle dra den 26. juli 2011. De syntes det var positivt at han hadde flyttet ut av gutterommet og vekk fra karrierejag og mas. Heller ikke de ante hva som hadde tatt bolig i ham. Som tross alt var en av dem.

Shabana Rehman kommenterer 22.juli-rettssaken for nrk.no

Det nye VI

Det er en ny bevissthet om hvem vi er som nå tar form i rettssal 250. Det har vi de overlevendes vitnesbyrd å takke for.

En finger er vist, en sko er kastet, et hatefullt direkte blikk er rettet. Han er blitt kalt en enmannsepidemi, som burde brennes, og senere pekt på og kalt dust. Det er blitt lagt godt merke til. Men det er ikke det som står sterkest etter alle vitnesbyrdene fra Utøya.

Mer enn 40 fornærmede og vitner av de flere hundre som var på Utøya 22. juli, har nå levert sine forklaringer om det som skjedde da døden gikk i land.

Blant de siste fornærmede dukket en meget bestemt ung frøken opp. Med sort orkidé i håret, sort antrekk, sorte innrammede briller halvveis ned på neseryggen, og kjede med store hvite perler.

18-åringen setter i gang å fortelle, inntil hun peker mot Breivik og sier: «Vi står der helt til han dusten der dukket opp». Hun går deretter så raskt videre i sin forklaring at retten later som de overhørte dusten.

Raseri og verdighet

Hele framtredenen til jenta fra Moss har noe veslevoksent over seg. Hun himler suverent med øynene og svarer på spørsmål fra forsvaret om hvor langt unna Breivik hun sto da han skjøt, og hvor lang tid han brukte: «Jeg var ikke akkurat opptatt av å måle lengde eller telle tid når den greia der skjøt mot oss.» Så sender hun et megetsigende blikk tilbake, som med en oldemors livserfaring.

Jeg bryter ut i spontanlatter flere ganger og kjenner en glede over at vi har slike originale ungdomspolitikere.

Også Breivik smiler. Men det har han ingen verdens grunn til. For han blir i tillegg takket av den unge damen, for at hennes politiske engasjement nå var på topp. Sterkere og mer brennende enn noensinne.

Denne kraften av sårbarhet og stolthet, av raseri og verdiget hos våre ungdomspolitikere åpenbarte seg for første gang, da de siste obduksjonsrapportene var i ferd med å bli lagt frem.

Tonje Brenna inntok vitneboksen den 9. mai. Atmosfæren i rommet ble med ett annerledes av Brennas utstråling.

Tonje Brenna var den første fornærmede fra Utøya som vitnet, og hun smilte. Et stolt smil med hevet hode og klart blikk. Det er ikke det første smilet fra en ungdomspolitiker vi så i rettssal 250.

Forskjellen var at AUF-eren som nå smilte, var i live. De andre smilene hadde så langt komme fra fotografier av ungdommer som var borte. Men så sto det en der som var lys levende.

Brenna innledet en fase i rettssaken som skulle vise for retten at selv om 69 individer på brutalt vis for alltid ble brakt til taushet, så er det umulig å bringe verdiene de representerte til taushet.

De vant allerede den dagen Breivik bestemte seg for å gjøre ord og tanker til handling. De hadde vunnet før bomben eksploderte i Oslo sentrum.

De overlevendes rike

Nasjonen med tre generasjoner i fredstid må nå gjennom en nedstigning i traumenes, sorgens, og de overlevendes rike. For resten av vår levetid.

Vi vil stige opp fra dette, innvidd i et landskap i vår kollektive bevissthet, innvidd i psykens sterkeste redskap. Overlevelsesinstinktet. For godt voksne mennesker er imponerte over styrken norsk ungdom utsatt for terror og drapsforsøk i fredstid har vist.

Overlevende fortalte hvordan de trøstet en internasjonal gjest, som allerede var skutt en gang, med å si: «Dette er veldig uvanlig i Norge. Dette pleier ikke å skje her.»

Hun ble senere truffet av et dødelig skudd.

De ble ikke bare lurt, de ble utsatt for et attentat som de ikke hadde noen forutsetninger for å forsvare seg mot.

De var fanget på øya. De var alene. Gro med følget var dratt. Støre med følge var der dagen før. Ingen presse var igjen. Nasjonen var nettopp blitt sjokklammet av bomben. Monica, Trond og flere voksne drept.

«MS Thorbjørn» var dratt, som et spøkelsesskip ute i vannet, forteller det aller siste vitnet, Adrian Pracon, som lå nesten en hel time alene på sydspissen og håpet på hjelp. I en time holdt Breivik på. I snitt drepte han omtrent ett menneske i minuttet.

Vi skjønner at de unge tapre menneskene som nå har levert sine vitnesbyrd, ikke bare har gjort det for dommerne. Men også for de etterlatte. Til hvert vitne har bistandsadvokatene stilt spørsmål.

Husker de noe eller noen av de som døde der du befant deg? Hvordan var stemningen blant dere? Hva var de siste ordene som ble sagt?

Bærer sine arr med verdighet

To barn har kommet igjen og igjen i forklaringene. Ungdommene tok seg av dem. De gjemte dem, hysjet på, trøstet, holdt de inntil brystet, mens kampen for livet foregikk, og de flyktet med ungene rundt og rundt på øya. Og ble samtidig også vitner til drapene på sine kamerater og drapsforsøkene mot seg selv.

Arrene er mange. Psykiske og fysiske ettervirkninger er fortsatt tydelige. Det finnes like mange måter å bearbeide på som det finnes mennesker. Fra de som fortsatte på skole og jobb like etter at de ble utskrevet fra sykehuset, til hun som fortsatt gråter sine tapre tårer for han som kastet seg foran henne og tok i mot skuddene og reddet hennes liv.

Det de ble vitner til, det som nå tynger dem og skaper sorg og isolasjon, vil også til slutt bli deres styrke. Slik fungerer menneskenaturen.

Arr som er blitt navngitt, solidaritet og samhold, arr som er blitt vist frem, arr som vil være der for resten av livet. Og det er ingen hvem som helst som bærer disse arrene. Det er våre ungdomspolitikere. Allerede samfunnsbevisste taleføre unge mennesker.

22. juli er blitt meislet rett på kroppen deres. Et minne om at de er en av de overlevende.

De fleste bærer sine arr med stolthet og verdighet. Noen forakter dem. Andre har ikke rukket å tenke, for det kommer fortsatt verk ut, det er fortsatt sår. Metallfragmenter fortsatt i kroppene deres. Det er et stort mot og livsvilje i galgenhumoren og selvironien, de få gangene de har tillatt seg det i retten.

Opp fra hender som holdt hender som mistet liv, opp fra lyden av vennenes siste pust, mens de skjønte at det fortsatt er liv i dem, reiste de seg. Tok i mot og ga hjelp. Jakker ble lagt rundt skjelvende kamerater, egne klær ble revet av og brukt til å stoppe bløende skuddsår.

Det skjedde ikke én massakre på Utøya. Det var flere massakrer.

Flere overlevende fra Utøya forteller at de fortsatt sliter, men det politiske engasjementet er blitt enda sterkere.

De aller fleste har fortalt om drapene og drapsforsøkene med Breivik til stede i samme rom.

Fortalt om da de sendte meldinger til sine kjære om at de er glad i dem fordi de var overbevist om at de kom til å dø. Vitne etter vitne har berettet om lyden av død, en pipende lyd i ørene som overdøvet alt, etter at de ble skutt med livstruende skudd.

Til slutt sa Mohamad Hadi Hamed, vitne fra Irak, at Breivik er en epidemi. I gamle dager brente man mennesker som var rammet av en epidemi for at det ikke skulle spre seg. Gutten som sier dette sitter der med halve kroppen sin skutt vekk.

Et felles traume

Han har rett. Breivik bærer en epidemi i seg selv. Den epidemien har et navn. Mord. Vi brenner ikke mennesker i vår tid. Vi kan brenne vold som metode. Vi kan brenne ideologien han feigt klamrer seg fast til. Vi kan brenne det feige forsøket på å skape splittelse.

Nå er det dette som er blitt det sterkeste innholdet på hva «Det nye vi» er.

22. juli er et slikt nasjonalt traume med så mange døtre og sønner drept. Fra hele landet. Dialektene fra nord til sør, øst til vest. Fargene fra innfødt og innflytter. Status som flyktning eller statsborger. Samisk drakt eller AUF-merke. Felles var at de var på Utøya. Felles var at de uansett hvilket parti de tilhørte, var og er demokratiets arvtagere.

Og selv om det ennå verker og pipler fra sårene, selv om det ennå vil ta tid før de igjen kan se rundt seg og behovene til sine kjære, selv om de ennå kjemper med ettervirkninger og bilder, lukt og lyder fra sine døde kamerater, er de ikke knekt. Og det er det viktigste vitnesbyrdet de har levert fra seg. Den viktigste. Om vi hadde grått alle våre tårer så hadde det ikke vært nok for den katastrofen som rammet oss.

Men vi har noe annet. Og det er «Det nye vi», som formes akkurat nå i rettssal 250, med ungdomspolitikernes vitnesbyrd.

Med all respekt kjære ungdommer. For resten av livet.

Shabana Rehman kommenterer 22.juli rettssaken for NRK.NO 

Akkurat i dag, 17.mai

Akkurat i dag, mer enn noen annen dag, skal vi la rettssal 250 få fri. Uten å glemme at det er nettopp der det skjer, det vi feirer på 17. mai. Grunnlovens ukrenkelighet.

Rettssal 250 har tatt fri resten av uken. Jeg håper alle som har stilt opp der; fra aktoratet til forsvaret, fra dommerpanelet til politiet, fra resepsjon til kantinen, alle medvirkende, får en fin 17. mai.

Det er snart 30 år siden. Førsteklassingene på Nordstrand barneskole i Oslo. Jeg hadde musefletter og lugg, glitrende kjole, hvite tennissokker og pene sandaler. I hånden holdt jeg et norsk flagg og ropte hurra så skingrende høyt som om det var min egen bursdag.

Én generasjon senere. Fra hver eneste bydel kan vi høre korps øve, se flagg vaie og en alen lange mennesker forsøke å gå i rekke.

Utenfor vinduet mitt på Bjølsen i Oslo øver barnetoget. Korps som trommer våre kjente og kjære 17. mai-sanger. Med nyinnkjøpte, fargegnistrende flagg i rødt, hvitt og blått. Spente seksåringer. Så små de er, nesten mindre en skolesekkene sine. Ansiktene lyser opp. De kan sangene, de er stolte av skolen sin, de gleder seg til å vinke til kongefamilien.

Ikke nok med det, i tillegg er det meldt at omkring 2000 svensker skal innta hovedstaden. Festen er i gang fra morgen til kveld. Som vanlig.

Vi skal pynte landet i rødt, hvitt og blått. Vi skal følge vår festtradisjon. Turister, innvandrere og nabolendinger skal igjen glede seg over landets største folkefest. 
Verdens største barnetog.

Vi skal ta på oss vår steindyre bunad, eller billige H&M kjole, drapere oss i silke og chiffong, eller en Dressmann-bukse. Med pølser, is, laks og eggerøre, champagne eller utepils, balkong eller brunpøb, skal vi feire friheten, grunnloven, og Norge.

Vi skal tilbringe dagen i feststemning. Enten vi følger ungene i barnetog, har gjemt oss bort på en bar og drikker alene i Thailand, sitter på taket og spiser vafler i sjømannskirken i New York, eller har søkt fellesskap i den norske kolonien i Spania.

Vi skal heie på russen, vi skal heie på hvitveisene, vi skal heie på en nasjon som går videre. Vi skal alt dette.

Og så;

Om noen få dager. Skal vi igjen rette blikket mot rettssal 250. Mot dem som sterkest målbærer de grunnlovens prinsipper vi feirer i dag.
Fra neste uke skal vi igjen stå side om side med dem som opprettholder rettsstaten i hverdagen.

«Forsikrer du at du vil forklare den rene og fulle sannhet uten å legge skjul på noe, så gjenta etter meg: Det forsikrer jeg på ære og samvittighet».

Dommer Wenche Elizabeth Arntzen smiler til alle vitner som møter. Ungdomspolitikerne har forsikret henne, på ære og samvittighet og forklare den rene og fulle sannhet. Det skal de fortsette med fra neste uke.

Og det er denne vitneplikten, denne borgerplikten, våre ungdomspolitikere nå gjennomfører når de inntar vitneboksen en etter en. Forteller hva de så, hørte, opplevde. Fra angrepet startet, til hjelpen kom.
Mellom linjene, i pausene de tar, i det de svelger rett etter og ha smilt forsiktig, så vet de, og vi vet, at det som har skjedd vil for alltid ha forandret dem.

Nå er de idealister på ære og samvittighet. Idealister som gjør sin plikt. Idealister som vet bedre fordi de vet verre.

Det brenner en ild. Og den vil vare i mer enn en generasjon. Den vil vare til jeg igjen om 30 år ser seksåringer stå spente på rekke og rad, med nyinnkjøpte fargegnistrende flagg i rødt, hvitt og blått, med korps som trommer våre kjente og kjære 17. mai sanger.

Akkurat i dag, mer enn noen annen dag, skal vi la rettssal 250 få fri. Uten å glemme at det er nettopp der det skjer, det vi feirer på 17. mai. Grunnlovens ukrenkelighet.

God 17. mai

Shabana Rehman Gaarder kommenterer rettssaken mot Anders Behring Breivik for NRK.no